psykokirurgi

Det å lage hull i kraniet, trepanasjon, er et av verdens eldste inngrep og har trolig vært utført som ledd i religiøse ritualer eller for å kurere sykdom, inklusiv alvorlige psykiske lidelser fra oldtiden og frem til middelalderen.

Lobotomi (også kalt prefrontal leucotomi) innebærer å skjære over forbindelser mellom pannelappen og resten av hjernen, og var den første form for psykokirurgi som mer omfattende ble tatt i bruk i moderne tid. Behandlingen ble beskrevet av Antonio Egas Moniz (1874-1955), som var professor i nevrologi i Lisboa, og ble først utført i samarbeid med hans kollega, nevrokirurgen Almeida Lima (1903-1985). De utførte den første lobotomien i 1935 og i 1949 ble Monitz tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin for denne behandlingen.

I Norge ble lobotomi første gang utført i 1941 ved Gaustad sykehus. Inngrepet ble utført av nevrokirurgen Arne Torkildsen. Inngrepene ble nokså raskt overtatt av psykiatere og ble utført ved mange av landets psykiatriske sykehus, med nokså stor variasjon i operativ teknikk og på ulike pasientgrupper.

I USA ble behandlingen popularisert av nevrologen Walter Freeman (1895-1972). Han utviklet en teknikk med lobotomi via øvre del av øyehulen og rapporterte i 1942 en behandlingsserie med 200 pasienter der 63 prosent ble bedre, 23 prosent ble uendret og 14 prosent ble verre eller døde etter inngrepet.

Hensikten med lobotomi var å dempe symptomene ved alvorlig psykiatrisk sykdom, inklusiv schizofreni og alvorlig depresjon, og spesielt atferdsforstyrrelser som utagering og aggresjon. Inntil da var mange med alvorlig psykisk sykdom innelåst i asyler med mye bruk av tvangsmidler som reimer og tvangstrøye. Selv om dette inngrepet uten tvil dempet en del symptomer og atferdsforstyrrelser hos noen med alvorlige psykiske lidelser, hadde lobotomi imidlertid så mange bivirkninger (inklusive dødsfall under «operasjonen») at inngrepet med rette kom i vanry og ble gradvis avviklet. I løpet av 1950-årene ble også medikamentell behandling med antipsykotika tatt i bruk i behandling av psykoser, og risikabel kirurgisk behandling ble mindre aktuelt.

Lobotomien ble senere forsøkt raffinert gjennom mer nøyaktige, såkalt stereotaktiske metoder med implantasjon av elektroder for elektrisk stimulering av hjernevev. Elektrisk stimulering kunne gi en målrettet strukturell skade, eller en reversibel funksjonsendring om strømstyrken var lav. Ved Gaustad sykehus var nevrofysiologen Carl Wilhelm Sem-Jakobsen aktiv i dette arbeidet.

Man antar at inntil 3000 norske pasienter ble lobotomert, litt avhengig av definisjonen av behandlingen. Det siste inngrepet i Norge ble utført i 1974.

En annen destruktiv, men likevel mer målrettet metode basert på stereotaktisk strålebehandling ble muliggjort gjennom utvikling av den såkalte gammakniven. Denne ble utviklet av den svenske nevrokirurgen Lars Leksell. Første installasjon var i Stockholm i 1967. Behandlingen muliggjorde å lage målrettede, kontrollerte skader i hjernen med lavere risiko og var først og fremst i bruk ved svulster og Parkinsons sykdom. Behandlingen ble også tidlig brukt ved alvorlige tvangslidelser (OCD), der man laget skade på fremre del av capsula interna. Gammakniv er også forsøkt som behandling mot alvorlig depresjon og ved anoreksi.

Psykokirurgi med gammakniv ble bare tilbudt svært syke, ikke-psykotiske pasienter som kunne gi informert samtykke og som ikke hadde hatt effekt av annen behandling. Behandlingen er i prinsippet irreversibel og også denne behandlingsmetoden er siden gradvis avviklet.

Siden 2000-tallet har såkalt dyp hjernestimulering (DBS, deep brain stimulation) også vært noe forsøkt som behandling ved psykiske lidelser. Metoden tilsvarer den som brukes for å behandle alvorlige tilfeller av Parkinsons sykdom og består i å implantere elektroder i områder av hjernen hvor en jevn svak elektrisk stimulering kan redusere plagsomme symptomer. Metoden er i prinsippet reversibel dersom strømmen slås av eller elektrodene fjernes. Foreløpig er metoden forsøkt brukt ved alvorlige depresjoner, tvangslidelser, Tourettes syndrom, anoreksi og rusavhengighet hos personer som kan gi informert samtykke og hvor all annen behandling er forsøkt uten hell. Det er ikke helt avklart hvilke hjerneområder man bør stimulerer ved ulike psykiske tilstander. Metoden ser ut til å hjelpe noen, og alvorlige bivirkninger synes å være nokså få. Gode sammenlignende studier foreligger imidlertid ikke og metoden er derfor i liten grad tatt i bruk, men noen få pasienter med alvorlig tvangslidelse er behandlet med DBS i Norge.