neofreudianisme

Neofreudianisme er en videreutvikling og revisjon av Sigmund Freuds teorier som fant sted i 1930-årene, spesielt i USA.

Neofreudianerne nedtonet biologi og drifter som de eneste forklaringer for psykiske lidelser, og fokuserte i større grad enn den tidlige psykoanalysen på den betydningen sosiale roller og samspill med andre mennesker (foreldre, sosiologi, kultur) har for utvikling av psykiske lidelser. Dette hadde igjen stor betydning for valget av behandling. Noen av konsekvensene var blant annet større vekt på lege-pasientforholdet (Harry Stack Sullivan, 1892–1949), sosiale atferds- og interaksjonsmønstre (Karen Horney, 1885–1952) og kulturelle og religiøse aspekter (Erich Fromm, 1900–1980) ved behandling av psykiske lidelser.

Neofreudianismen med sine klare sosialpsykiatriske betoninger fikk stor innflytelse på norsk psykiatri. Dette medførte at norsk psykiatri etter andre verdenskrig i stor grad forble eklektisk (utvelgende) under hensyntagen til psykodynamiske så vel som sosialpsykiatriske og biologiske forhold. Norge unngikk dermed den lite konstruktive konflikten mellom en psykiatri dominert av en ortodoks psykoanalyse på den ene side og ensidig biologisk psykiatri på den annen side, slik det i større grad skjedde i Danmark, Sverige og ikke minst i Tyskland.