injeksjon (medisin)

De vanligste typer injeksjoner er subkutan, intramuskulær og intravenøs injeksjon.

• Subkutan injeksjon er en injeksjon i vevet under huden, altså underhudsvevet.
• Intramuskulær injeksjon er en injeksjon i en muskel.
• Intravenøs injeksjon er en injeksjon i en vene. Intravenøs infusjon er vanligere enn intravenøs injeksjon.

Det finnes også andre, mindre brukte typer injeksjoner:

• intradermal, det vil si i huden
• intraartikulær, det vil si inn i ledd
• intraossøs, det vil si inn i beinmargen
• intraarteriell, det vil si i en arterie
• intraokulær, det vil si i øyet. Injeksjonen er intravitreal om den settes i glasslegemet og intrakameral om den settes i øyets forkammer.
• intrakavernøs, det vil si inn i svamplegemet i penis
• intrakardiell, det vil si inn i hjertet, enten i kransarterien, hjertemuskelen eller hovedkammeret

Pasienter kan læres opp til selv å utføre subkutane og intrakavernøse injeksjoner.

Uttrykket «intravaskulær» injeksjon er en fellesbetegnelse på injeksjoner som settes i blodårer, det vil si intravenøs og intraarteriell.

Før injeksjoner skal settes, må området som skal stikkes vaskes eller desinfiseres, ofte med alkohol. Alkoholen må fordampe før man injiserer.

Når injeksjonen skal settes, bruker man vinkelen på sprøyten for å lettere treffe riktig lag. Om sprøyten settes vinkelrett på huden treffer man intramuskulært, om den settes rundt 45 grader treffer man subkutant og om den setter rundt 10 grader treffer man intradermalt.

Når injeksjoner skal settes intravaskulært, bruker man ofte «blodsvar» for å vite om kanylen er på riktig sted før man setter injeksjonen. Om sprøyten treffer en vene eller arterie, vil det komme litt blod i kanylen, som bekrefter at man er på riktig sted. Det kan synes på blodsvaret om man er i en arterie eller vene (blodsvaret i en arterie «pulserer», noe som ikke skjer i en vene), men ettersom arterier ligger mye dypere enn vener er det sjelden noe tvil om man er i en arterie eller en vene.

Det kan være smertefullt når nålen går igjennom huden. Dette kan virke skummelt, spesielt for barn. Det finnes krem og plaster med lokalbedøvelse man kan sette på området som skal injiseres før injeksjonen for å redusere smerten.

Injeksjoner og infusjoner som går inn i blodbanen, oftest intravenøst, brukes når det er behov for at medisin eller væske må virke raskt.

Subkutan, intradermal og intramuskulær injeksjon brukes for medisiner som ikke kan tas opp gjennom tarmen eller om medisinen må virke raskere enn om den ble gitt gjennom munnen (peroralt), men ikke så raskt at intravenøs injeksjon er nødvendig.

Andre typer injeksjoner brukes når medisin skal virke kun i et spesifikt område, for eksempel ved intraartikulær og intraokulær injeksjon. Dette reduserer bivirkninger og komplikasjoner ved å begrense området medisinen virker på til kun der det er behov for medisin.

Intravenøse injeksjoner kan settes overalt hvor man finner og treffer en vene. Å treffe vener kan være utfordrende, spesielt hos eldre, barn og folk som tidligere har fått mange intravenøse injeksjoner. De vanligste stedene å sette intravenøse injeksjoner er på håndryggen og i albuen.

Intramuskulære injeksjoner settes i store muskler, oftest setet, låret eller skulderen. Subkutane injeksjoner settes i områder med mye underhudsfett, ofte på forsiden av låret, i magen (unntatt fem centimeter rundt navlen), eller i yttersiden av overarmen.

Insulin brukes i behandling av diabetes type 1 og av og til type 2. Insulin må gis subkutant. Det samme gjøres med mange biologiske legemidler som adalimumab. Dette er injeksjoner som pasienten selv kan læres opp til å sette.

De fleste vaksiner settes intramuskulært eller intradermalt. For eksempel vaksinen mot difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt, Hib-infeksjon og hepatitt B, som er en del av barnevaksinasjonsprogrammet, settes intramuskulært. BCG-vaksinen, som beskytter mot tuberkulose, settes intradermalt.

Alprostadil, et legemiddel som brukes til å behandle ereksjonssvikt, injiseres intrakavernøst i svamplegemet i penis. Dette er en injeksjon pasienten selv læres opp til å sette.

Aflibercept er et legemiddel som brukes til å behandle noen typer degenerasjon og ødem i den gule flekk (makuladegenerasjon og makulaødem) i øyet. Dette injiseres intravitrealt.

Triamcinolon er et glukokortikoid som kan settes intraartikulært dersom det er tegn til betennelse i leddet som kan behandles med glukokortikoid.

Adrenalin er et hormon som blant annet brukes ved hjertestans og ved anafylaksi. Oftest gir man adrenalin intravenøst i hjertestans, men om man ikke klarer å treffe en vene med kanylen kan adrenalin også gis intraossøst, da det kan være lettere å få intraossøs tilgang. Personer som har hatt anafylaksi før, har ofte adrenalin i en ferdigfylt autoinjiserende penn (EpiPen®) med seg. Om symptomer på anafylaksi skulle oppstå, kan personen bruke pennen til å sette adrenalin intramuskulært.

Intrakardiell injeksjon er sjelden brukt nå til dags, men det brukes stadig for en type forstørret hjerte (hypertrofisk kardiomyopati). Om deler av hjertemuskelen er for stor kan etanol (alkohol) injiseres inn i en kransåre som forsyner den forstørrede hjertemuskelen, som fører til at den krymper.

Injeksjoner kan gi blåmerker (hematomer) om de skader en blodåre som medfører at blodet lekker ut i huden. Dette er en ufarlig komplikasjon.

Å sette et medikament som egentlig skal settes subkutant intravenøst ved et uhell kan være farlig, da ikke alle medisiner som settes subkutant er egnet for intravenøs injeksjon. For eksempel kan insulin satt intravenøst fremfor subkutant gi et farlig fall i blodsukkeret (hypoglykemi).

Insulinbehandling for diabetes medfører ofte flere daglige injeksjoner med insulin. Om man injiserer insulin subkutant på samme sted flere ganger, kan lipodystrofi oppstå.

Vener har en tendens til å bli vanskeligere å kanylere hvis de har blitt brukt mye. Dette medfører at det kan bli vanskelig å få intravenøs tilgang hos mennesker med høy alder, hyppige sykehusopphold eller som injiserer rusmidler intravenøst.

• legemidler
• farmakodynamikk
• farmakokinetikk