I det okkuperte Norge lyttet motstandsfolk på BBC i sine Sweetheart-radioer. Etter krigen ble Simrads sonarer og ekkolodd en selvfølge for fiskerinæringen. Willy Simonsen var entusiasten og konstruktøren som ble gründer og pioner i norsk elektroindustri.
Simonsen var en av mange radioentusiaster i 1930-årenes Norge. Radioen var et ungt medium, og det var klart for mange at teknologien hadde enorme bruksmuligheter. Etter examen artium ved Hegdehaugen skole 1933 fullførte han den tekniske høyskolen i Dresden med toppkarakterer 1938. Hans første arbeidsplass ble Elektrisk Bureau i Oslo, men allerede året etter ble han engasjert som forsker ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen.
Under den tyske okkupasjonen kom Simonsen tidlig med i illegalt arbeid. Han ble engasjert i et forsøk på å avlytte det tyske militære radiosambandet mellom Bergen og Oslo, men det endte med at han ble arrestert av Gestapo høsten 1941. Under en dramatisk redningsaksjon ble Simonsen befridd fra fangeavdelingen ved Ullevål sykehus vinteren 1942, og han flyktet til Storbritannia og ble tilknyttet den britiske forsyningskommandoen.
I Storbritannia konstruerte Willy Simonsen en liten kortbølgemottaker til feltbruk, modellen Sweetheart. Radioen fylte et sterkt behov og ble i krigsårene produsert i 50 000 eksemplarer. Deretter konstruerte han en feltradiotelefon, en walkietalkie, inntil han fra 1944 ble engasjert i videreutviklingen av hydroakustisk utstyr, som ekkolodd og sonar (på den tiden omtalt som asdic, etter Allied Submarine Detection Investigation Committee). Sonaren benytter lydimpulser til å kartlegge objekter i havdypet og var et vesentlig bidrag til den allierte ubåtjakten.
Tilbake i Norge etter frigjøringen kunne Willy Simonsen benytte sin kompetanse som teknisk konsulent i Forsvarets overkommando. Innen Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) ble mye av den allierte forskningen videreført, og man så tidlig at teknologien med hydroakustikk kunne videreutvikles til sivilt bruk, særlig innen fiskerinæringen. 1947 startet Simonsen sin egen virksomhet, Simonsen Radio A/S på Ensjø i Oslo, med kapital fra Johan Mustad. Selskapet fikk overført rettighetene til utviklingen av ekkolodd, samtidig som et annet av Simonsens produkter fra London, walkietalkien, også kunne tilbys fiskeflåten.
I løpet av 1950-årene vokste Simonsen Radio sterkt, og Simrad-produktene – både radiotelefon og ekkolodd – ble fast inventar i fiskebåter kysten rundt og i en rekke andre land. I 1950- og 1960-årene ble sonarteknologien videreutviklet i et samarbeid mellom FFI og Simrad. For produksjon av sonar ble søsterselskapet Simonsen & Mustad A/S etablert i Horten mot slutten av 1950-årene. Simonsen & Mustad ble verdens ledende produsent av sonarer, og Horten-delen av Simrad-virksomheten ble stadig viktigere.
Simrad-selskapenes vekst i 1960-årene stilte krav om kapitaltilførsel, men brakte også frem i lyset en konflikt mellom selskapenes to sterke menn, Simonsen og Mustad, om selskapenes strategi. Uenigheten førte 1967 til at Willy Simonsen trakk seg helt ut av Simrad-selskapene. De to selskapene hadde da ca. 400 ansatte.
Simrad ble Willy Simonsens livsverk, men 1970 startet han likevel et nytt industrikapittel, Simonsen Elektro. Bedriften utviklet manuelle mobiltelefoner og senere automatiske mobiltelefoner i NMT-systemet. På Løkken Verk ble slike telefoner produsert i 1980-årene for det norske og sveitsiske markedet. Simonsen selv var administrerende direktør til 1983 og trakk seg endelig ut 1988. Simonsen-telefonene hadde et sterk posisjon i NMT 450-systemet, men ble utkonkurrert av utenlandske billigtelefoner ved inngangen til 1990-årene. Simonsen Elektro hadde da 130 ansatte.
Simonsen-telefonene forsvant, men Simrad (som hele selskapet het fra 1977) lever videre, fra 1990-årene som en del av Kongsberg-gruppen. Og på samme måte som “Lange-Willy” med sine to meter lett kunne sees i landskapet, rager han i norsk elektronikkindustris historie som en særpreget og fremgangsrik gründer.