Faktaboks

Wenche Myhre
Wenche Synnøve Myhre Wencke Myhre
Født
15. februar 1947, Oslo
Virke
Sanger og skuespiller
Familie
Foreldre: Sporveismann og musiker Kjell Armand Myhre (1926–70) og Reidun Synnøve Gangestad (1926–90). Gift 1) august 1969 med tannlege Torben Friis Møller (1939–), sønn av Ole Friis Møller og hustru Ellinor, Danmark, ekteskapet oppløst 1979; 2) 1981 med film- og fjernsynsregissør Michael Pfleghar (20.3.1933–23.6.1991), sønn av Alfonso Pfleghar og hustru Maria (“Mimi”), Tyskland, ekteskapet oppløst 1990; 3) mai 1995 med hotelleier Arthur Buchardt (15.6.1948–), ekteskapet oppløst 1999.

Wenche Myhre har hatt en urokkelig posisjon hos et stort publikum fra hun som tenåring helt dominerte norsk sekstitallspop. Over tid har hun hatt norsk populærmusikks mest omfattende internasjonale solokarriere.

Myhre vokste opp på Kjelsås i Oslo, og hun var med faren, en habil amatørmusiker, og storebroren Reidar på oppdrag fra treårsalderen. Hun mottok sitt første honorar på en juletrefest da hun var fem, og var nesten profesjonell da hun ble oppdaget under en talentkonkurranse på Chat Noir 1960. Debutplaten “Åh, det er søndag” ble ingen storselger, men talentet var så synlig at man fortsatte å gi ut singler til gjennombruddet kom 1962–63 med hele fem bestselgere: “Katta vår”, “Tenk så deilig det skal bli”, “Ei snerten snelle”, “Bli med ut og fisk” og “Gi meg en cowboy til mann”. Sikker musikalitet, særpreget stemme og ujålet fremtreden gjorde henne raskt til nasjonens yndling via radio og fjernsyn, særlig i de populære Prospektkort-programmene for Nordvisjonen. I en dypt seriøs rolle i filmatiseringen av Terje Stigens roman Elskere var hun uventet nyansert og lavmælt, og Aftenposten skrev: “En debut så nær det fullkomne, så sterk og naturlig og ekte i sin fremstilling av den lille halte Grethe at det nesten er skremmende”.

Raskt fulgte sjarmerende innsats som samejente i Operasjon Sjøsprøyt (1964), nyforelsket oslojente i Hjelp – vi får leilighet (1965) og scenedebut som Dorothy i Trollmannen fra Oz (1965) i Oslo Nye Teaters regi på Den Norske Opera. Tredjeplassen i norsk Melodi Grand Prix 1964 med Arne Bendiksens tidsriktige “La meg være ung”, en av fire listeplasseringer det året, står med sitt internasjonale preg som et tydelig tidsskille i norsk pophistorie. Fra da av personifiserte hun periodens nye mennesketype, tenåringen, eller teenageren som man kalte det. Det ble også startet noe så unorsk som en fanklubb, som samlet inn penger til en barneklinikk i Gaza.

1964 ble hun, omdøpt til Wencke, lansert i Vest-Tyskland med “Hey, kennt Ihr schon meinen Peter”, som plasserte seg på hitlistene. Etter et par listeplasseringer til vant hun 1966 den tyske slagerfestivalen i Baden-Baden med “Beiss nicht gleich in jeden Apfel”. Den lå mange uker på toppen av de tyske salgslistene, som hun skulle komme til å figurere på i over 200 uker gjennom tre tiår. Hjemme hadde hun slagere som “Å-å-å sheriff”, “Vinter og sne” (sangen til ski-VM i Oslo 1966), “Love a-go-go” og “Sussebass” med Kari Diesen og Sølvi Wang, debuterte på Chat Noir med Dizzie Tunes og Ivar Medaas, hadde eget TV-show og gav ut den første av flere fine barneplater med tradisjonelle viser og folketoner. Hun appellerte til alle generasjoner, og da hun 1969 giftet seg med den danske tannlegen Torben Friis Møller, skjedde det under nesten kongelig oppstyr.

20 år gammel avviste hun tilbud fra USA for å spille hos Povel Ramel i Sverige. Revyen De sista entusiasterna (1968) medførte også gjennombrudd på den dengang viktige Svensktoppen, der hun raskt fikk flere slagere. Siden da har Wenche Myhre vært tre forskjellige kunstnere med tre nesten helt separate karrierer. Mens hun i Norge er forblitt alles hjemmetrivelige Wenche, har hun vært sentraleuropeisk slager- og fjernsynsdronning, og sofistikert, bejublet kabaretkunstner i Sverige, hovedsakelig forbundet med Ramels absurdistiske humor og komplekse musikalske formspråk. Det kunstneriske bildet kan synes schizofrent, men de tre separate markedene har gjort det mulig for henne å unngå å gi publikum i hvert enkelt land overdose. Hennes fremtredener har dermed ofte hatt et skjær av eksklusivitet.

Tidlig i 1970-årene hadde hun de flerårige svenske revysuksessene PoW-Show I og II, der Povel Ramel lot henne vokse og blomstre i alle mulige uventede retninger. 1977 var hun energisk norsk gymnastikklærerinne i hans fjernsynsserie Semlons Gröna Dalar. Det danske gjennombruddet 1977, med singleplaten “D'er jo slike ting der hænder”, har hun ikke fulgt opp, trolig fordi tilknytningen til Danmark ble mindre etter skilsmissen fra Friis Møller. Den tyske filmkomedien Unsere Pauker gehen in die Luft (1971) inneholdt den urfriske “Er hat ein knallrotes Gummiboot”, som har forfulgt henne siden. Tiåret gjorde henne til en av tyskspråklig fjernsyns største stjerner med påkostede egne show i serien Das ist meine Welt, ofte i regi av hennes andre ektemann, Michael Pfleghar. Hun gav også ut flere bestselgende single- og LP-plater.

Norsk ukepresse berettet flittig om den europeiske karrieren i 1970-årene, men showene og platene ble bare unntaksvis importert hit. Den norske LP-platen Som ... en lekende vind (1970) var for sofistikert til å selge godt, og Chat Noir-revyen Show – før jo heller (1972) bare en måtelig suksess, men “Jeg og du og vi to og mange fler” (1972) ble karrierens mest solgte singleplate. 1976 sang hun med Titten Tei og kronprinsesse Sonja på Momarkedet og mottok Spellemannprisen for LP-platen Wenche, starten på et vellykket samarbeid med Jan Eggum. One-woman-showet I all Wenchelhet(Chateau Neuf 1979), med den kjente monologen Barneåret, var et vellykket norsk scenisk comeback. 1982 lanserte hun “Vi lever!” ved en jubileumskonsert for kong Olav og noterte seg suksess med LP-platen med samme navn, som også inneholdt den populære “66 år”. Den påfølgende norgesturneen fortonet seg som den reneste signingsferd, med 30 000 tilhørere på avslutningskonsert i Holmenkollen. Til flere senere norske suksesser hører eget show på Humla (1986), tittelrollen i musikalen Sweet Charity (Chateau Neuf, 1989) og platen Wenches jul (1991).

I Sverige spilte hun 1992–93 i Ramels Knäpp igen, og hun har senere turnert med ham i et tomannsshow. 1995 hadde hun show på Börsen i Stockholm med Lill-Babs og Siw Malmkvist. Den tyske suksessen i fjernsyn og på plater fortsatte gjennom 1980-årene, mens hun i 1990-årene stort sett nøyde seg med konserter og mer nostalgipregede fjernsynsopptredener, i tillegg til spredte plateutgivelser. Posisjonen er likevel urokket, og hun er tildelt nesten alt av æresbevisninger og priser i mellomeuropeisk underholdning. 2002 mottok hun Willy Brandt-prisen for sin innsats for Norge i Tyskland. Den ganske så fordomsfulle norske oppfatningen av den internasjonale karrieren synes preget utelukkende av at norsk smak ikke har harmonert med de få tyske fjernsynsshow som er vist her. Den samlede tyske produksjonen er langt mer variert enn ryktene sier.

Inkludert mange tyske samleutgivelser er det alt i alt utgitt over 70 musikalsk svært varierte LP- og CD-plater med Wenche Myhre som sentral utøver, de fleste av dem rene soloplater. Det hesblesende tempoet gjennom mer enn 40 år harmonerer godt med en nesten ufattelig arbeidskapasitet og profesjonalitet. Imponerende nok har hun vært sin egen manager gjennom størstedelen av den voksne karrieren.

Det friske, folkelige imaget fra tenåringstiden synes til tider å ha begrenset mulighetene for utvikling i mer seriøs, moden retning, men her har arbeidet med Ramel i Sverige vært et velkomment pustehull. Kunstnerisk har Wenche Myhre både nådd svimlende høyder og er blitt møtt med sur kritikk i årenes løp, men det kjente stå-på-humøret har alltid brakt henne tilbake til toppen. Hemmeligheten er trolig at hun fremstår som en scenisk svært tilstedeværende artist som ikke lyver og at den offentlige og private personen stemmer overens, noe hun har klart å formidle til et stort og sjeldent trofast publikum.

Wenche Myhre fikk Spellemannsprisens ærespris 2004, og samme år ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Verker

    Plateinnspillinger, enkeltsanger (et utvalg)

  • “Åh, det er søndag”, 1960
  • “Tenk så deilig det skal bli”, “Katta vår”, 1962
  • “Ei snerten snelle”, “Gi meg en cowboy til mann”, “Jeg går på skole”, 1963
  • “La meg være ung”, “Jeg marsjerer ved din side”, “Hey, kennt ihr schon meinen Peter”, 1964
  • “Jeg kan klare meg selv uten deg”, “Å-å-å sheriff”, “Spricht nicht drüber”, 1965
  • “Vinter og sne”, “Ensomme venn”, “Beiss nicht gleich in jeden Apfel”, 1966
  • “Le selv”, “Love a-go-go”, “Sussebass” (sm.m. K. Diesen og S. Wang), “Kom till mej”, “Komm allein”, “Tuppen og Lillemor”, “Gartnerløkka”, 1967
  • “De sista entusiasterna” (sm.m. P. Ramel), “Det var en ding-dong....”, “Ein Hoch der Liebe”, 1968
  • “Tør aldri bli forelsket mer”, “Er steht im Tor”, 1969
  • “Er hat ein knallrotes Gummiboot”, 1970
  • “Jeg og du og vi to og mange fler”, 1972
  • “Juballong på Toten”, 1974
  • “En natt forbi”, “Vi har en tulle” (sm.m. Titten Tei og kronprinsesse Sonja), 1976
  • “D'er jo disse ting der hænder”, “Eine Mark für Charly”, 1977
  • “Lass mein Knie Joe”, 1978
  • “Vi lever”, 1982
  • “66 år”, 1983
  • “Keep smiling”, 1984

    Plateinnspillinger, LP/CD-plater i Norge (et utvalg)

  • Wenche Myhre, 1963
  • La meg være ung, 1964
  • Minner, 1965
  • Wenche Myhre, Sanger fra dengang mor var liten, 1967
  • Som ... en lekende vind, 1970
  • Wenche på topp, 1973
  • Sanger fra dengang mor var liten 2, Wenche, 1976
  • Sanger fra dengang mor var liten 3, 1981
  • Vi lever, Wenche on tour, 1983
  • Wenche, 1985
  • Dagen er din, 1990
  • Wenches jul, 1991
  • La meg være ung (Komplett 1960–1965), 1993
  • Din drøm er min, 1995
  • Vannmann, 1997
  • Jeg og du og vi to, 2001
  • 50 beste gjennom 50 år, 2004

    Plateinnspillinger, LP/CD-plater i Sverige (et utvalg)

  • De sista entusiasterna (sm.m. P. Ramel), Wenche !!!!!, 1968
  • Wenche, 1969
  • The PoW Show (sm.m. P. Ramel), 1970
  • Andra varvet runt (PoW Show 2, med P. Ramel), 1974
  • Semlons gröna dalar (sm.m. P. Ramel), 1977
  • Wenches jul, 1992
  • Knäpp igen (sm.m. P. Ramel), 1993

    Plateinnspillinger, LP/CD-plater i Tyskland (et utvalg)

  • Abendstunde hat Gold im Munde, 1964
  • Wencke Myhre, 1966
  • Starportrait, 1968
  • Ra ta ta, 1971
  • Ich Könnte ohne Liebe nicht leben, 1972
  • Das ist meine Welt, 1974
  • So bin ich, 1977
  • Wencke Myhre '77, 1977
  • Stargala, 1977
  • Album, 1978
  • Leben, 1980
  • Und ich will liebe, 1994
  • Norwegische Volks- und Hausmärchen, 1995
  • Wenckes Weinachten, 1996
  • Frisch und Frech, 1997
  • Viva la Diva, 2002

Kilder og litteratur

  • D. Frøland og T. Hoel: Wenche Myhre. Dette er show, 1970
  • Y. Holm og F. Jor: Platesnurr. Grammofonen 100 år, 1977
  • A. Antonsen: Wenche Myhre. Discografi 1960–1987, 1987
  • S. E. Løken Larsen: Stjernegalleriet. Intervju med Wenche Myhre, NRK radio 1990
  • P. Ramel: Följ mej bakåt vägen. Livstycken del 1, 1992
  • T. Gilde: Den store norske hitboka, 1994
  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner (red.): Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
  • J. Pedersen og P. Sommer-Erichson: Wenche Myhre 50 år, fjernsynsportrett 1997
  • P. Ramel: Som om ingen hade hänt. Livstycken del 2, 1999
  • The Internet Movie Database på Internett (http://www.imbd.com)
  • opplysninger fra Wenche Myhre og Michael Pfleghar jr. 2002