Weiert Velle var en avholdt og dyktig lærer i fysiologi for veterinærmedisinske studenter i 30 år fra midten av 1960-årene. Fra 1975 var han i tre perioder – i studentopprørenes tid – rektor for Norges Veterinærhøgskole. Studentene fra denne perioden husker ham som autoritær og bestemt, kollegene som en effektiv og hjelpsom rektor. Utenfor det veterinærmedisinske miljøet var han kjent for sin formannsperiode i Embetsmennenes Landsforbund, da han blant annet ledet forbundet ut i sin første og eneste streik (1972). I feministkretser ble han herostratisk berømt for boken Arv – Miljø – Adferd og andre populære skrifter, der han hevdet et ekstremt sosiobiologisk syn på forskjeller mellom kvinner og menn.
Velle ble født i Lista av ugift mor. Faren var sjømann og bosatte seg snart etter i USA. Moren giftet seg med en annen, og Weiert vokste opp i et strengt religiøst hjem hos morens søster og hennes mann. Weiert traff ikke sin biologiske far før han var 25 år gammel. Faren kom da tilbake til Norge og Lista. Moren tok da kontakt med ham, resultatet ble giftemål, og de bosatte seg så i Amerika. Weiert tok examen artium i Mandal 1947 og eksamen ved Norges Veterinærhøgskole 1953.
I løpet av studietiden utviklet Velle en sterk allergi mot ku. Allergien gjorde det vanskelig for ham å praktisere som veterinær. Samtidig var han blitt ansporet til biokjemisk forskning av Karl Halse, som var en legendarisk og inspirerende lærer og forsker ved Veterinærhøgskolen. Med stipend fulgte Velle som ferdig veterinær i to år hovedfagsundervisningen i kjemi ved Universitetet i Oslo. Etter at Halse hadde latt konstruere en gasskromatograf, benyttet han og Velle denne til undersøkelser av nedbrytningsprodukter av fôrstoffer i formagen til sau. Disse undersøkelsene ble imidlertid avbrutt fordi det etter Velles syn ikke var utsikter til ledige stillinger i fysiologi eller biokjemi ved Veterinærhøgskolen i nærmeste fremtid. 30 år senere, etter sine perioder som rektor, vendte Velle imidlertid tilbake til disse spennende fordøyelsesfysiologiske problemstillingene.
Velle flyttet 1956 sin virksomhet til et nyopprettet institutt for reproduksjonsfysiologi og brukte der kromatografiske metoder til å identifisere og måle naturlig forekommende østrogener hos husdyr. Han tok doktorgraden på disse undersøkelsene 1959 og ble dosent i endokrinologi ved høgskolen 1962. 1965 etterfulgte han Helge Stormorken som professor i fysiologi ved Veterinærhøgskolen.
Utviklingen av forskjellige kromatografiske metoder gjorde det mulig for Velle å skille fra hverandre forskjellige østrogener og andre steroidhormoner fra biologiske væsker. I doktorgradsarbeidet og i en 15-årsperiode etterpå fortsatte Velle disse undersøkelsene, etter hvert som veileder av stipendiater. Når de kromatografiske metodene først var etablert, var undersøkelsene imidlertid etter Velles eget utsagn “plankekjøring”. Han søkte etter hvert utløp for noe av sin virketrang i administrativt arbeid, først i forskningsråd, senere som formann i Embetsmennenes Landsforbund 1972–75 og som rektor ved Veterinærhøgskolen i tre valgperioder 1975–82.
Edward O. Wilsons bok Sociobiology kom ut 1975 og hans On Human Nature 1978. Flere av Wilsons synspunkter fikk raskt støtte fra biologer, mens samfunnsforskere gjennomgående var kritiske. Weiert Velle markerte seg umiddelbart som en sterk tilhenger av sosiobiologiske forklaringsmodeller på menneskelig atferd. I boken Arv – Miljø – Adferd – Et bidrag til likestillingsdebatten fra 1983 argumenterer han for at svært mange av de forskjellene man kan observere mellom atferden til jenter og gutter og mellom kvinner og menn har biologisk grunnlag. Boken ble oppfattet som et ekstremt forsvar for tradisjonelle kjønnsroller i familie og i arbeidsliv, og startet en intens offentlig debatt. På Veterinærhøgskolen førte synspunktene dessuten til konflikter med kvinnelige studenter og ansatte.
Weiert Velles mest interessante forskning fant sted i perioden etter at han sluttet som rektor og inn i pensjonsalderen. Han vendte da tilbake til problemene med nedbrytning av fôrstoffer i vomma hos drøvtyggere. Den allment aksepterte hypotesen i begynnelsen av 1980-årene var at frie aminosyrer ble brutt ned så raskt av mikroorganismer i vomma at de var uten næringsverdi for dyret. Velle og hans medarbeidere viste i elegante forsøk at denne aksepterte hypotesen måtte forkastes.