Waldemar Ager var en av det norske Amerikas mest produktive forfattere, og ivret for at de norske innvanderne skulle ta vare på sitt særpreg.
Han utvandret som 16-åring sammen med mor og søsken til Chicago; faren hadde reist to år i forveien. I Chicago fikk Ager arbeid som lærling i trykkeriet til en norsk avis. Han begynte også å arbeide for avholdsbevegelsen, og 1891 ble han amerikansk statsborger.
1892 slo Ager seg ned i Eau Claire, Wisconsin, der han bodde til han døde. I Eau Claire fikk han arbeid i trykkeriet til den norskspråklige avholdsavisen Reform. Etter fire år tok han over som forretningsfører og ble samtidig medredaktør av ukeavisen. Fra 1903 og til sin død var han avisens eneredaktør. I Reform skrev Ager utallige artikler av ulike slag: reisebrev, nyheter, anmeldelser, noveller m.m. En samling av Agers innlegg i avisen er oversatt og gitt ut på engelsk 1998.
Ager var en utrettelig forkjemper for norsk språk i Midtvesten. Bare ved å bevare norsk språk kunne en opprettholde en norsk-amerikansk kultur, mente han. Som forfatter av amerikansk litteratur på norsk følte han seg knyttet både til Arne Garborg og til Mark Twain; han var dessuten en god venn av Ole E. Rølvaag. Som innvandrerforfatter tok Ager opp i seg to skriftkulturer og to språk, og kom dermed til å fremme en dobbelt kulturell bevissthet.
Som forfatter slo han for alvor gjennom med romanen Kristus for Pilatus. En norsk-amerikansk fortælling, som kom ut 1910. Året etter kom den ut hos Aschehoug i Kristiania med tittelen Presten Conrad Walther Welde. Det var den første romanen fra det norske Amerika som kom ut på et av de store forlagene i Kristiania. Boken handler om en prest i et småbysamfunn i Midtvesten og de problemene han får i en norsk-amerikansk menighet. Enkelte av menighetens medlemmer er allerede assimilert inn i det stor-amerikanske samfunnet og vil bruke kirken som støttespiller i sin egen økonomiske oppdrift. Presten prøver å holde seg på god fot med ulike fraksjoner både i og utenfor menigheten, men plages av egen usikkerhet og går til slutt til grunne. Boken kom ut på engelsk i Minneapolis 1924.
Ager var ikke opptatt av å skildre norske pionerbønder på prærien. Han skrev helst om norske utvandrere og deres etterkommere i typiske småbysamfunn i datidens Midtvesten. Det går tydelig frem av hans neste roman, Paa veien til smeltepotten, fra 1917. Dette var Agers skjønnlitterære protest mot at den britisk-jødiske forfatteren Israel Zangwills populære drama The Melting Pot (1909), med tema fra den jødiske innvandring til Amerika, ble brukt som en del av akseptert amerikansk ideologi. I romanen protesterer Ager mot at det amerikanske samfunnet skal være en smeltedigel som omformer alle borgere til anglo-amerikanere. I stedet vil han fremme et flerkulturelt amerikansk samfunn med plass til flere språkgrupper. Romanen er en satire over norsk-amerikanere som glir altfor raskt inn i det de tror er amerikansk kultur. De norske innvandrere som forsvinner over i en amerikansk småbykapitalisme og som legger av seg sin norske kulturarv, går en ublid skjebne i møte i denne romanen. Romanen kom først ut i engelsk oversettelse 1995.
1926 utgav han Gamlelandets Sønner. Det er en kollektivroman om en gruppe utvandrere som slår seg ned i en småby i Wisconsin. Hovedpersonen er arving til en større bedrift i Norge, men i Midtvesten blir han nødt til å tjene til livets opphold som arbeider på et sagbruk, og på den måten kommer han ut av sin norske klassetilhørighet. Han og flere reiser på tømmerhugst nord i staten, og til slutt kjemper de på nordstatenes side i borgerkrigen. Særlig i denne boken viser Ager sans for humor, bl.a. i et reneste “villvest”-oppgjør mellom norske og irske amerikanere i en saloon. Romanen ble utgitt på engelsk 1983.
Romanen Hundeøine, som kom 1929, markerer slutten på Agers forfatterskap. Hovedpersonen er en norsk innvandrer ved navn Christian, en allusjon til John Bunyans klassiker The Pilgrim's Progress. Christian får arbeid i Chicago, han gifter seg og blir skilt. Det går nedover med ham, og til slutt flytter han ut til en ensom hytte på prærielandet for å avslutte livet der. Men her møter han en “frafallen” prest fra New England. Denne presten fører innvandreren tilbake til sine kulturelle røtter, samtidig som han åpner opp for en religiøs, liberal New England-tradisjon. Dermed kan livet begynne på nytt. Her og andre steder vil Ager vise at det er mulig å forene det beste i en norsk og en amerikansk kulturarv. 1931 kom romanen ut i engelsk oversettelse.
Ager gav også ut flere mindre romaner, novellesamlinger og artikler. Han var medstifter av “Det Norske Selskab i Amerika” fra 1905 og redigerte foreningens tidsskrift Kvartalskrift. Her publiserte han en rekke essays med tema fra norsk-amerikansk kultur. Han skrev om hvor viktig det var å opprettholde en amerikansk skriftkultur på norsk, om å bevare morsmålet, om norsk-amerikansk litteratur og lesevaner, om forholdet til den amerikanske staten, og særlig om amerikansk assimilasjonspolitikk, slik den ble utformet i årene rundt den første verdenskrig. Ager var nådeløs i sin kritikk mot “melting-pot”-ideologien. Etter hvert som norsk-amerikansk skriftkultur døde ut i tiden frem mot den annen verdenskrig, tapte Ager mange av sine kampsaker. Likevel kan hans ideer om kulturelt mangfold fortsatt leses med utbytte.