Som Tutta Rolf ble kristianiajenta Solveig Jenny Berntsen nordisk revyprimadonna hos sin første ektemann, Ernst Rolf. Etter hans død ble hun svensk trettitallsfilms mest populære unge komedieheltinne.
Tutta Berntsen, noen ganger med z, debuterte på Mayol i Kristiania 1925, og oppnådde stor popularitet 1925–27 i revyene på Casino og i operetten Geishaen. Revykongen Ernst Rolf så henne 1928, og hun opptrådte første gang med ham i Fredrikstad samme år. Etter svensk debut i Göteborg kom gjennombruddet på China i Stockholm høsten 1928, da hun og Rolf sang Vi skall segla hela livet sammans. I Hollywood sang de 1930 Gör någonting i den skandinaviske versjonen av showfilmen Paramount on Parade.
Hun gjestet 1930 Chat Noir-revyen Å du slette tid!, men ble samme år gift med Rolf og var igjen stjerne i årets Rolf-revy. Da den ble spilt i Oslo med tittelen Chat Noirs nyttårsrevy, Tutta og Ernst Rolf, skrev Dagbladet at “jubelen ved Olav og Märthas formæling var ingenting mot publikums hyllest til Rolf og Tutta”. Den butte skøyerjenta var nå en slank, raffinert primadonna. Da Ernst Rolf døde julen 1932, hadde hun lagt grunnlaget for en filmkarriere med debut i Kärlek och kassabrist og gjennombrudd i Vi som går köksvägen etter norske Sigrid Boos roman. Med guttefrisyre og kjapp replikk var hun tidstypisk “backfisch” i filmen En stille flirt (1934) og i 14 svenske trettitallsfilmer, hvorav åtte ble profesjonelt instruert av den sentrale filmskaperen Gustaf Molander. Best huskes karakterkomedien Swedenhielms (1935), etter Hjalmar Bergman og med Gösta Ekman og Ingrid Bergman som motspillere. På svenske scener hadde hun 1932 suksess som Klärchen i Värdshuset Vita Hästen (Sommer i Tyrol), og 1935 var hun Ofelia mot Ekmans Hamlet, en oppgave hun løste like enkelt og effektivt troverdig som lystspillfigurene.
Et kort USA-opphold høsten 1935 resulterte i den mislykkede musikalfilmen Dressed to kill og dessuten i ekteskap med danseren Jack Donohue, som hun spilte mot i to britiske filmer. Sammen spilte de i flere svenske revyer, og Tutta gjorde ytterligere seks filmer, bl.a. komedien Ombyte förnöjer (1939) mot Per Aabel. Tancred Ibsens Valfångare (1939) ble hennes siste film, og Chat Noirs Korken smeller (1938) den siste norske revyen. 1940-årene tilbrakte hun i USA, der Donohue opparbeidet seg en betydelig posisjon som filmkoreograf for Doris Day og regissør for Lucille Balls berømte fjernsynsserier The Lucy Show i 1960-årene.
Etter skilsmissen 1950 gjestet Tutta Rolf Kar De Mumma-revyen 1951, og hun giftet seg med Hasse Ekman. Hun sang Rolfs Violen sørger for mig i svensk fjernsyn (1953) og opptrådte overraskende i Leif Justers 70-årsfeiring på Chat Noir 1980. Etter skilsmissen fra Ekman oppholdt hun seg mest i USA, der hun døde 1994. Hennes sønn med Ernst Rolf er en av amerikansk films fremste klippere, den Oscar-belønte Tom Rolf (1932–), og med Donohue hadde hun en datter, skuespilleren Jill Donohue (1940–).
Tutta Rolf var en av de første av mange norske aktører som fikk større karrieremuligheter i Sverige enn hjemme. Siden hun nesten ikke viste seg for publikum etter at hun var tidlig i trettiårene, er den smårampete, umiddelbare friskheten som gjorde henne populær, vennlig og uforstyrret bevart for en ettertid som har gjort en håndfull av filmene hennes til klassikere som vises hyppig i svensk fjernsyn.