Trond Gardarsson var erkebiskop 1371–81, i en tid da den økonomiske nedgangen etter Svartedauden gjorde seg sterkt gjeldende.
Kildene opplyser ingenting om Tronds herkomst. Mye tyder på at han stammet fra Østlandet, hvor han også eide jordegods. Han kan ha vært sønn av væpneren Gerd Smidsson, som var syslemann på Hedemarken. Trond hadde solid utdannelse, bl.a. en doktorgrad fra Karlsuniversitetet i Praha. Han nevnes som korsbror (kannik) i Nidaros 1363, da han i Bergen medbeseglet et gavebrev til fordel for Nidaros domkapittel. Trond eide en skinnbok, senere kalt Eirspennill, som bl.a. inneholder en betydelig del av Snorres Heimskringla. I boken står det at den tilhører Trond Gerdari, kannik i Nidaros. Håndskriftet (AM 47 fol.) finnes i dag i Den Arnamagnæanske Samling i København.
Islandske annaler vil ha det til at Trond ble valgt til erkebiskop av sine kolleger etter Olavs død; sikkert er det at paven providerte Trond til erkebiskop i Nidaros. Brevet ble utstedt 22. oktober 1371 i Avignon, hvor paven oppholdt seg på denne tiden. Samtidig ble det utstedt en rekke følgebrev til folk og myndigheter i Norge. I desember samme år fikk den nyutnevnte erkebiskopen et privilegium som gav ham rett til å velge skriftefar når døden nærmet seg. Samtidig ble det utstedt et avlatsprivilegium for Olavskirken. I en supplikk hadde Trond bedt paven dispensere et visst antall uektefødte personer fra fødselsfeil. Ifølge Tronds opplysninger hadde det tidligere vært omtrent 300 prester i Nidaros bispedømme. På grunn av pesten var det nå ikke mer enn 40 gamle og avfeldige prester tilbake. Paven tillot Trond å gi slik dispensasjon til 20 uektefødte og 10 prestesønner som ble ansett for å være skikket til prestegjerningen.
Trond donerte fem eiendommer på Romerike og i Osloherad til Gimsøy kloster da hans søster Gudrun ble tatt opp der. 1376 kjøpte han en gård på Toten. Det ser derfor ut til at Tronds private økonomi var god. Da var det nok dårligere stilt med erkesetets økonomiske ressurser på denne tiden. Kurien gjorde krav i forgjengeren Olavs bo etter hans død. Da Trond ble viet til erkebiskop 1371, nøyde han seg med å love at han skulle betale avgiftene. En større innbetaling fant først sted 1377. Ved sin død var Trond fortsatt skyldig 328 floriner. Erkesetets inntekter må da også ha vært drastisk redusert i forhold til det de hadde vært før Svartedauden.
Det er ikke så mye vi vet om Tronds embetsgjerning i denne kildefattige tiden. Kildene viser likevel at han var en del på reisefot. 1373 var han i Bergen, året etter i Tønsberg, 1376 atter i Bergen og 1380 på Hamar. Han holdt provinsialkonsil 1376 og 1380, men lite er kjent om drøftingene på disse kirkemøtene. Et viktig tema kan ha vært den nye kristenretten som ble utarbeidet på denne tiden. Trolig har Trond vært involvert i utarbeidelsen. I denne kristenretten ble kirkens jurisdiksjon godkjent og skriftemålsbrudd gjort til gjenstand for straffeforfølgelse. En del av Tronds reisevirksomhet hadde nok også sammenheng med at han som erkebiskop var medlem av riksrådet.
Etter Oluf Kolsruds beregninger døde Trond mellom 5. og 22. august 1381.