Triztan Vindtorn er en av Norges mest særpregede poeter gjennom tidene. Impulsene hentet han fra den internasjonale historiske avantgarden, samt blant annet fra Kina, Cuba og Danmark. Samarbeid med kunstnere i andre kunstarter, ikke minst innen billedkunst og musikk, i flere sjangere fra jazz og klassisk til latinamerikansk og blues, preger store deler av arbeidene og opptredenene hans.
Kjell Erik Larsen ble utdannet som tekstiltekniker i Sverige og Storbritannia og arbeidet i bransjen 1967–69 etter at han blant annet seilte til sjøs 1961–62. 1969–72 var han lystekniker på Det Norske Teatret i Oslo, 1971–81 på Oslo Nye Teater. Både årene til sjøs og arbeidet med ulike typer design satte spor i bøkene hans, som han stort sett selv designet, og i måten han iscenesatte seg selv på under opptredener. Erfaringer fra ulike land og til tider også et maritimt billedspråk har klart biografiske forutsetninger.
1970 debuterte Vindtorn som lyriker med Sentrifuge. Siden utgav han en hel rekke diktsamlinger, alle med originale titler og i utsøkt design fra og med Med solbriller i tunnelen 1973 og Froskemannskoret 1974 via Duften av kompassroser 1984 og Hvit hegre over silkeveien 1992 til Hodet er den eneste trekrone som vokser inn i himmelen. En diktkrets om kjærlighet 1998 og Å skjøte en regnbue 2003.
Som poet hentet Vindtorn inspirasjon fra kunstneriske retninger og kunstnere som tidligere har hatt liten betydning i Norge: russisk og italiensk futurisme, dadaisme, fransk surrealisme og til dels tysk ekspresjonisme. Han ble tidlig opptatt av det som kalles “skrift-tematisk dikting”, dvs. dikting der skriften selv er et tema. Men Vindtorn behandler også slike tilsynelatende abstrakte kunstfilosofiske emner med humor: “Ord, du er ballen på sjøløvens nese” som det heter i et dikt. Den som har opplevd denne poeten live, vet at han var en scenekunstner og entertainer. Han opptrådte gjerne i rollen som klovn og viste den seriøse kunstnerens degraderte rolle i samfunnet ved å ta denne rollen på seg, etter forbilde av den franske poeten Charles Baudelaire, som også kombinerte det vittige og det seriøse i 1850-årenes Paris.
Vindtorns poesi kjennetegnes fremfor alt av den virtuose og overraskende billedbeherskelsen, musikaliteten, humoren – balansert med innsikt i tilværelsens skyggesider – sanseligheten, det politiske engasjementet og, ikke minst, av at han er en av de store kjærlighetsdikterne i nordeuropeisk poesi. Dette kobles med overraskende eksperimentelle innsikter i kaosteori og digital estetikk. “Våg å utsett deg for kaos!” sa surrealisten Breton. “Det er lov å drømme i farger,” skriver Vindtorn, dvs. det er en ny orden med en helt annen logikk som gjelder her.
Vindtorn var også kjent som performance-kunstner, blant annet gjennom sitt samarbeid med The Fatha Morgana Quartet; han opptrådte på Jazzfestivalen i Molde, Vossa-jazz, Roskilde-festivalen m.m. Han var dessuten aktiv som billedkunstner med blant annet silketrykk. Han var styremedlem ved Oslo Nye Teater og i Den norske Forfatterforening. 1982 fikk han Aschehougprisen og 1991 Doblougprisen. Han mottok Kritikerkysset og Oslo bys kulturstipend.