Torleiv Olavsson var biskop i Viborg og dansk riksråd 1438–51 og biskop i Bergen og norsk riksråd 1451–55.
Det første vi vet om Torleiv Olavsson, er at han 1434 var prost ved Apostelkirken i Bergen. Han var en av de få nordmennene som i Erik av Pommerns regjeringstid gjorde kirkelig karriere utenfor landets grenser. 1434 var han kongens foretrukne kandidat til embetet som erkebiskop i Uppsala. Normalt ville kongens kandidat ha blitt valgt, men impulser fra konsilbevegelsen hadde 1432 beveget domkapitlet til å velge sin egen kandidat og stå hardt på dette valget. Kongen tvang imidlertid igjennom innsettelsen av sin mann, bergensbiskopen Arnt Klemensson. Da han døde kort etter, ble Torleiv Olavsson kongens nye kandidat til erkestolen.
Torleiv Olavsson oppholdt seg i Uppsala sommeren 1434, men opprøret under Engelbrekt Engelbrektssons ledelse gjorde det umulig for ham å hevde sin stilling. Han forlot derfor Uppsala, og det ser ut til at han de neste årene holdt seg i kongens nærhet og representerte ham i viktige sammenhenger. Bl.a. deltok han på det store forliksmøtet mellom Amund Sigurdsson Bolt og riksrådet i Oslo i februar 1437.
1438 ble Torleiv Olavsson biskop i Viborg på Jylland. Kort tid etter søkte erkebiskopen i Lund Baselkonsilet om at Torleiv og den danske oslobiskopen Jens Jakobsson måtte få bytte bispedømmer, da utenlandske biskoper var upopulære hos befolkningen i begge bispedømmer. Dette ble ikke gjennomført. Torleiv ser også ut til å ha hatt konflikter med domkapitlet.
Torleiv Olavsson opptrådte lojalt overfor kong Erik og ser ut til å ha vært bindeleddet mellom kongen og det danske riksrådet mot slutten av 1430-årene, da kongen selv ikke befant seg i rådets nærhet. Da rådet oppsa kongen sin troskap 1439, deltok Torleiv Olavsson ikke. Han lot imidlertid ikke til å ha problemer med å forholde seg til det nye styret under Christoffer av Bayern. Også overfor Christian 1 opptrådte han lojalt og var bl.a. med kongen på hans norgesreise 1450. Her deltok han ved kroningen i Nidaros og underkjennelsen av domkapitlets valg av Olav Trondsson til erkebiskop. Han var også til stede i Bergen samme sommer, da statsforbundet mellom Danmark og Norge (“Bergenstraktaten”) ble inngått. Kort tid etter ble han innsatt som biskop i Bergen under særs gunstige økonomiske vilkår. Han medvirket til avsettelsen av Henrik Kalteisen som erkebiskop i Nidaros 1453.
I Bergen ser Torleiv Olavsson ut til å ha hatt tett kontakt med høvedsmannen Olav Nilsson på Bergenhus; begge hadde bakgrunn fra Erik av Pommerns nære krets. Olav Nilsson var sterkt engasjert i å begrense hansaens makt og drev bl.a. kapervirksomhet mot tyske skip. Det kan se ut til at Torleiv Olavsson har oppholdt seg på Elfsborg festning sammen med Olav Nilsson 1454 da han drev denne virksomheten.
En forordning fra kong Christian om fredløshet for sjørøvere sommeren 1455 gav hanseatene muligheter for å gå drastisk til verks mot bl.a. Olav Nilsson. 2. september 1455 organiserte tyskerne i Bergen et oppløp mot Olav Nilsson. Han søkte tilflukt i Munkeliv kloster sammen med Torleiv Olavsson. Her ble begge drept av de tyske angriperne, sammen med om lag 60 andre personer. Kong Christian unnlot å rettsforfølge saken for å bevare et godt forhold til hansabyene. For det norske rådet var dette en torn i øyet, og så sent som 1483 ble kong Hans i Kalmarrecessen pålagt å sørge for at Olav Nilssons og Torleiv Olavssons arvinger skulle få sin rett fra hansabyene.
Torleiv Olavsson er et eksempel på de tette båndene mellom kongemakt og kirkemakt som var spesielt fremtredende under Margrethe og Erik av Pommern. Hans primære oppgave var like mye å gå kongen til hånde som å utføre kirkelige oppgaver. Som dansk og senere norsk riksråd viste han derfor også stor grad av lojalitet overfor kongen og hans politikk, også under Christoffer og Christian 1. Hans støtte til Olav Nilssons sterkt anti-hanseatiske politikk bryter imidlertid med dette.