Torkel Opsahl var en sentral skikkelse og en uavhengig rettstenker innen norsk rettsvitenskap, og han ble internasjonalt kjent for sitt arbeid med menneskerettigheter. Han var både vitenskapsmann og praktisk internasjonal rettsutøver, både analytiker og ildsjel. Han var knyttet til Universitetet i Oslo (UiO) gjennom hele sin yrkeskarriere.
Opsahl vokste opp i Stavanger, og etter examen artium der begynte han å studere jus ved UiO. Allerede i studietiden fremtrådte han med faglig styrke. Hans besvarelse av en prisoppgave om vindikasjon (tilbakesøkning) av penger var en vesentlig avhandling innenfor formueretten. Opsahl var en glad miljøskaper blant jurister, og han var formann i Det norske Studentersamfund 1954.
Etter en glimrende embetseksamen 1955 studerte han i Moskva og USA – en kombinasjon som i 1950-årene vitnet om stor uavhengighet. Han ble universitetsstipendiat ved UiO 1956, og hans vitenskapelige arbeid fulgte fra nå av to hovedlinjer: norsk statsrett – særlig med analyse av forfatningsrettslige grunnbegreper og aktuelle hovedspørsmål i statslivet – og folkerett, med stadig økende innretning mot de grunnleggende menneskerettighetene.
Opsahl ble dr.juris 1965 på avhandlingen Delegasjon av Stortingets myndighet, som gav et nytt grunnsyn på spørsmålet om delegasjon, og som samtidig foretok viktige rettsteoretiske analyser. Den tradisjonelle lære var at Stortingets adgang til å delegere sin lovgivningsmyndighet krever en positiv begrunnelse. Opsahl stilte opp den teori at man burde ta det motsatte utgangspunkt og anse delegasjonsadgangen som bare negativt begrenset. Avhandlingen er preget av assosiasjonsrikdom, der forfatteren stadig ser nye spørsmål, nye sammenhenger, muligheten for nye løsninger.
Etter at norsk offentlig retts nestor Frede Castberg trådte tilbake, overtok Opsahl 1965 hans professorat i rettsvitenskap ved UiO med statsrett og folkerett som særskilt arbeidsområde. Dette var en lærestol som i en særlig grad var vendt mot norsk offentlighet. Ser man strømmen av Opsahls artikler og avhandlinger i norsk statsrett i sammenheng, og derunder hans utredninger for statsmyndigheter og lovutvalg, er det som en gjennomgang av norsk politisk historie fra 1960-årene til hans død. Metodisk er arbeidene preget av skarp rettsteoretisk analyse og utstrakt bruk av statsvitenskapelig innsikt og materiale. De viser en radikal forsker, så vel i samfunnssyn som i vilje til rettslige revurderinger.
Med sin basis som rettsvitenskapsmann gikk Opsahl aktivt inn i det praktiske internasjonale arbeid for menneskerettigheter. Han fikk her gjennom sitt arbeid en særdeles sterk internasjonal tillit. Det omfattet en langvarig innsats i Den europeiske menneskerettskommisjon 1970–86, der han var et sentralt medlem i en viktig utviklingsfase. 1977–86 satt han samtidig i FNs menneskerettskomité – periodevis som viseformann og rapportør – og var med på å samordne den europeiske og den globale rettsutvikling. Etter hvert ble det mange andre oppgaver. Han var FN-utsending til krigsfangeleirene i Iran og Irak 1985 og 1988, observatør ved presidentvalget i Korea 1987, leder av en kommisjon om Nord-Irland (1991–93) som foretok brede høringer i befolkningen, og til sist påtok han seg – tross nå et svakt hjerte – formannsfunksjonen i den FN-kommisjon som undersøkte krigsforbrytelser i det tidligere Jugoslavia. Under dette arbeidet falt han om ved skrivebordet.
På det hjemlige plan var Opsahl konsulent for Den norske Nobelkomité 1959–75 og redaktør av tidsskriftet Samtiden 1969–78. Han stod i spissen for oppbyggingen av Institutt for menneskerettigheter, og han bidrog til etableringen av Amnesty Internationals norske avdeling. Opsahl tok sin del av norsk utvalgsarbeid, blant annet som formann i fremmedlovutvalget og som medlem av lovutvalget som ledet opp til menneskerettsloven av 1999. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1967.
Sine mangesidige erfaringer bearbeidet han gjennom foredrag, artikler og avhandlinger, som han strødde ut i mange fora og publikasjoner rundt om i verden. Hans viktigste skrifter – ved siden av doktoravhandlingen – er samlet etter hans død i Statsmakt og menneskerett og Law and Equality. Institutt for menneskerettigheter arrangerer siden 1995 et årlig minneseminar i Torkel Opsahls navn.
Opsahls faglige grunnsyn stod den nyere skandinaviske realisme nær. Men som forkjemper for menneskerettigheter ble han også påvirket av naturrettslige tanker. Åndsfrihet, folkestyre og likeverd var hans høyeste verdier innenfor statsstyret. Han uttalte som sin livserfaring at samfunnsmessige konflikter ikke har noen endelig løsning, men at konflikter vil kunne styres, og til denne styring kan den internasjonale jurist bidra.
Torkel Opsahl var utadvendt og livsglad, intens i sine gjøremål og skapte faglig uro og engasjement rundt seg. Studenter og fagfeller hjemme og ute ble grepet av hans åndskamp for menneskerettigheter og hans levende personlighet.