Faktaboks

Torfinn
Født
1243, Verdalen, Nord-Trøndelag
Død
8. januar 1285, Flandern (nå Belgia)
Virke
Katolsk geistlig
Familie
Foreldre. Ukjente.

Torfinn var biskop i Hamar i perioden 1278–85. Han døde i klosteret Ter Doerst i Flandern og er dyrket som helgen.

Torfinn hadde sin familie i Trøndelag og var trolig født og oppvokst i dette området, muligens i Verdalen, hvor hans nære slektninger bodde. I sitt testament fra 22. august 1284 har han nevnt seks av sine søsken, tre brødre og tre søstre. Det har vært gjettet på at han har hatt forbindelse med cistercienserordenen, da Ter Doerst-klosteret, hvor han søkte tilflukt og døde, tilhørte denne munkeordenen. Testamentet antyder at Torfinn var av solid bondeslekt, da han hadde en privat formue som han fordelte blant slektninger, medhjelpere og institusjoner.

1273 omtales Torfinn som korsbror i Nidaros. Han var en ivrig tilhenger av erkebiskop Jon Raudes politikk, som gikk ut på å skaffe den norske kirke større innflytelse etter det gregorianske program, og som, med bakgrunn i tronfølgeloven av 1163, krevde at Norge skulle være et valgkongedømme med første stemme for biskopene. Torfinn deltok i de omfattende og viktige diskusjonene mellom erkebiskopen og kong Magnus Lagabøte, som ble ført i Tønsberg 1277 om den norske kirkes situasjon. Han var blant medbeseglerne på den avtalen som ble oppnådd, den såkalte “Sættargjerden i Tunsberg”, som på flere felt var meget gunstig for den norske kirke. Året etter ble Torfinn biskop i Hamar.

Da Magnus Lagabøte døde 1280 og et formynderstyre av verdslige stormenn ble innsatt for de umyndige kongssønnene Eirik og Håkon, ble avtalen av 1277 satt til side av formynderstyret. Flere av biskopene protesterte mot dette uten resultat. Biskop Torfinn valgte derfor, sammen med erkebiskop Jon Raude og biskop Anders av Oslo, å flykte fra landet av frykt for represalier fra stormennene etter at de var erklært fredløse. Torfinn forlot Norge med skip, men led havari og kom etter en strabasiøs ferd til klosteret Ter Doerst i Flandern, hvor han fikk et trygt og godt opphold.

Da den stridbare Jon Raude døde 1282, forsøkte Torfinn å få støtte i striden med de norske verdslige lederne. Sammen med oslobiskopen drog han til Roma og oppsøkte pave Martin 4. Men paven ønsket å være nøytral i striden og sa han ville undersøke saken nærmere. Han hadde dessuten andre mer presserende saker å ordne opp i. Da Torfinn ikke umiddelbart fikk den støtten han hadde håpet på, drog han tilbake til klosteret i Flandern. Romaturen hadde tært kraftig på hans helse, og han døde 7 måneder senere, 8. januar 1285. Han ble begravd nær alteret i klosterkirken. Oslobiskopen oppholdt seg noe lenger i Roma og kunne derfor senere på året 1285 vende tilbake til Norge med et pavebrev slik at han fikk sin bispestol tilbake.

60 år etter Torfinns død ville klosterledelsen i Ter Doerst bygge om koret i klosterkirken, og biskopens grav ble flyttet. Da gravstedet ble åpnet, strømmet det søt vellukt opp fra sarkofagen og fylte kirken, et vanlig tegn på hellighet. Det ble dessuten fortalt at mirakler hadde skjedd ved Torfinns grav. I klosteret bodde fremdeles en gammel munk, Waltherus de Muda, som kunne huske at Torfinn hadde bodd der. Denne munken hadde skrevet et minnedikt over Torfinn og fikk i oppdrag å skrive ned alt han kunne huske om den salige Torfinn. Torfinns helgenry bredte seg, og han ble dyrket i Belgia og Frankrike. Hans dødsdag ble feiret av cistercienserne. Hans grav er imidlertid ikke lenger kjent.

Da det ble etablert en katolsk menighet i Hamar og et katolsk kapell ble innviet her 1924, tok menigheten og kirken navnet St. Torfinn. Sigrid Undset ble en hyppig kirkegjenger her.

Kilder og litteratur

  • DN, bd. 4 nr. 64, bd. 17 nr. 878
  • RN, bd. 2 nr. 109, 181, 199, 249, 251–252, 336 og 378–379
  • S. Undset: Norske Helgener, 1937, s. 245–262
  • P.-Ø. Sandberg: “Biskop Torfinn av Hamar”, i Forum Mediaevale, ny rk., hf. 5, 2002