Tjostulv Ålesson var lendmann hos kong Sigurd Jorsalfare og en av Norges ledende menn i den etterfølgende tid. Etter Sigurds død sluttet han seg til kongens halvbror Harald Gille.
1134 angrep kong Magnus Sigurdsson sin samkonge Harald Gille ved Fyrileiv (nå Förlev) i Båhuslen. De fleste lend- og stormenn hadde da sluttet seg til Magnus, men Tjostulv Ålesson forble lojal mot kong Harald. Slaget endte imidlertid med nederlag for Harald. Magnus regnet nå hele Norge for sitt og gav grid til Haralds støttespillere. Etter Fyrileiv solgte Tjostulv likevel sine jordeiendommer, skaffet skip og våpen og sluttet seg atter til kong Harald i Halland. Det nære bånd mellom Tjostulv og kong Harald vedvarte frem til Harald Gilles død og gav seg videre utslag i Tjostulvs energiske kamp for kongens sønner.
Felttoget som i januar 1135 endte med gjenerobring av kongemakten, var godt gjennomført, og sagaene forteller at Harald etter dette var enekonge i Norge. Tjostulv må tilkjennes sin del av æren for dette. Det er sannsynlig at Tjostulv etter seieren over Magnus ikke bare fikk tilbake sine jordeiendommer, men i tillegg mottok falne motstanderes jordegods.
Tjostulv var i kong Haralds regjeringstid blant de mektigste menn i riket, med sete på Østlandet. Da Sigurd Slembe i desember 1136 drepte Harald Gille, ble Tjostulv raskt Haraldssønnenes ledende mann i denne landsdelen. Det var også han som tok initiativet i kampen om Norge som nå fulgte. Sommeren 1137 angrep og beseiret han fienden i et slag på Minne ved sørenden av Mjøsa. Med stor energi overvant Tjostulv de maktkonstellasjoner som samlet seg mot kong Inge. Kildene gir uttrykk for en militær beredskap som muliggjorde både offensive og defensive operasjoner i Viken, Ranrike og det indre Østlandsområdet, på land og til vanns. Men slike stadige utrustninger innebar store omkostninger, og byrdene ble hovedsakelig lagt på Østlandet. Et brev med krav og trusler fra kong Inge (les Tjostulv) til broren Sigurd resulterte i at Haraldssønnene samlet sin militære slagkraft og seiret i det avgjørende slaget ved Holmengrå 1139. Tjostulv førte siden Magnus' lik til Oslo og fikk ham gravlagt i Hallvardskirken, der også faren kong Sigurd lå.
Tjostulvs militære lederskap illustrerer på en god måte oppfatninger hos datidens norske feltherrer. Krigføringen var offensiv. Strategien gikk primært ut på å oppnå et avgjørende slag, og den taktiske seier skulle sikres ved bruk av masseelementet, støttet av kongens hird og stormennenes huskarsfølger. Slagene som ble utkjempet, understreket samtidig betydningen av taktiske egenskaper hos en militær leder.
Tjostulv fortsatte som en av Norges ledende menn etter at det igjen var blitt fred i riket. Hans død tidfestes ikke. Sagaene understreker imidlertid endringene som fant sted etter Tjostulvs og de øvrige rådgivernes bortfall. Splittelse og konflikter endte med at kongene Sigurd og Øystein ble drept, og 1157 var innbyrdesstrid igjen et faktum.
Tjostulv Ålesson fremtrer meget positivt i kildene. Han viste åpenbare evner som militær og politisk leder, samtidig som han eksemplifiserte karaktertrekk som lojalitet og ære. Han var således velegnet til å utøve rollen som en av rikets ledende menn, i krig som i fred.