Thorvald Krohn-Hansen var en av de betydeligste museumsledere i Norge på 1900-tallet. Med sine arbeider om norsk gullsmedkunst fra laugstiden satte han også sterke spor etter seg som kunsthistorisk forsker.
Krohn-Hansen vokste opp i Bergen. Han viste tidlig interesse for kunst- og kulturhistorie, utstillinger og museer i hjembyen. 1930 besøkte han Stockholmsutstillingen, gjennombruddet for funksjonalismen i Skandinavia. Etter examen artium på latinlinjen ved Bergen katedralskole 1933 begynte han å studere kunsthistorie og tok 1939 magistergraden ved Universitetet i Oslo med klassisk og nordisk arkeologi som støttefag. Studietiden tilbrakte han for det meste i Bergen – professoratet i kunsthistorie i Oslo var på denne tiden (til 1936) vakant – og kombinerte det med assistentarbeid ved Bergens Museum og Vestlandske Kunstindustrimuseum (VKM). Han ble også internasjonalt orientert gjennom reiser i Europa.
Arbeidet ved VKM var god praksis og passet Krohn-Hansens interesse for håndverkshistorie og eldre kunsthåndverk. Spesielt nevneverdige var hans oppstilling av de kinesiske samlingene 1935 “efter helt moderne prinsipper” og arbeidet med en stor utstilling av eldre bergensk gullsmedkunst 1937. Museumsdirektør Einar Lexow satte stor pris på sin unge medhjelper med den “gode smag og naturlige kvalitetssans” og usedvanlige “arbeidsomhet”.
Etter eksamen var Krohn-Hansen 1940–42 ansatt som assistent og deretter konservator ved VKM. Fra 1942 var han konservator ved Stavanger Museum inntil han 1. mai 1946 tiltrådte sitt 33-årige virke som direktør ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim.
Krohn-Hansen møtte et museum som var preget av interiørene fra Jens Thiis' direktørtid (1895–1908). Evakueringen av samlingene i krigsårene, museets totale mangel på varme og elektrisk lys og ikke minst en ny tids krav gjorde ombyggingsplaner aktuelt for den unge direktøren. Allerede april 1948 stod museet klart i helt ny skikkelse. Resultatet vakte oppsikt hos så vel fagfolk som i media. 1968 fikk Krohn-Hansen anledning til å sette ut i livet sine ideer om en tidsmessig museumsbygning, med samlingene og de skiftende utstillingene i en ramme av moderne arkitektur like nedenfor Nidarosdomen. “Fordi det er så gjennomført, kan en godt si at dette er landets beste museum, det fungerer på alle plan,” skrev museumsdirektør Peter Anker 1979.
I hele sin direktørperiode var Krohn-Hansen opptatt av å etablere en samtidsavdeling ved museet, og han bygde opp en av Skandinavias fineste samlinger av samtidens kunsthåndverk og design. Han opparbeidet seg et personlig forhold til kunstnere og produsenter i Skandinavia og engasjerte seg i faglig samarbeid med industri- og håndverksorganisasjoner. Scandinavian Design hadde han en særlig forkjærlighet for, men han fulgte også opp da idealene skiftet i 1970-årene. “Jeg håper aldri jeg blir så gammel at jeg ikke kan følge med i det nye som kommer,” sa han.
Som kunsthistorisk forsker konsentrerte Krohn-Hansen seg om eldre norsk gullsmedkunst. Hans bøker og artikler var alltid preget av kvalitet, grundighet og moderasjon. Magisteravhandlingen Norske velkomster fra laugstiden ble utgitt i serien Norske minnesmerker. Sammen med vennen Robert Kloster utgav han Bergens gullsmedkunst fra laugstiden, hvor Krohn-Hansen skrev om tiden 1568–1740. Alene skrev han enda et standardverk om norsk gullsmedkunst, Trondhjems gullsmedkunst 1550–1850.
Krohn-Hansen hadde mange verv i styrer og råd. Han gjorde bl.a. en stor innsats for museumsorganisasjonene, og han ledet Norsk Designcentrums råd fra starten 1963 til 1972. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1946 og selskapets generalsekretær 1966–77. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1968 og var fra 1959 ridder av Dannebrogordenen. 1963 fikk han Norges Gullsmedforbunds hederstegn i gull og ble æresmedlem av Trøndelag Gullsmedlaug. Den dagen han døde, kom telegram om at han var blitt æresmedlem av Skandinavisk Museumsforbund.
For publikum var Thorvald Krohn-Hansen Museumsdirektøren med stor M. Han var konservativ i sine livsanskuelser og sine vaner, borgerlig korrekt i sin opptreden. Han kunne virke noe reservert og slapp nødig folk innpå seg, men det var menneskelig varme og humør bak denne ytre formen.