T. G. Rosaas var en ruvende misjonspioner, kirkeorganisator og samfunnsbygger på Madagaskar gjennom nesten 40 år.
Rosaas var gårdbrukersønn og fikk minimalt med skolegang. Som ung drog han til Vennesla og begynte som snekkerlærling. Her kom han under sterk religiøs påvirkning. Et misjonskall brakte ham til Stavanger. Livet og studiene ved Misjonsskolen ble en voldsom overgang, men han fullførte med bra resultat.
1870 kom Rosaas til Madagaskar som misjonsprest for Det Norske Misjonsselsskap (NMS). Her ble han stasjonsbestyrer på (Ant)Sirabe. Stedet var den gang en husklynge med et kalkbrenneri og et beryktet fengsel. I lenker måtte fangene sørge for sitt eget underhold. Rosaas fikk endret fengselsforholdene og straffeutmålingen. Han fikk nytte fanger til å rydde, plante og bygge i stor skala. Han samlet dem rundt seg og lærte dem systematisk opp til snekkere, murere og håndlangere.
I forbindelse med graving etter vann kom Rosaas 1878 over en betydelig kilde. Analyser avdekket at vannet var fullt på høyde med det kjente franske mineralvannet fra Vichy. Med dette hadde Rosaas gitt Madagaskar et verdifullt produkt, som skulle bidra til å gjøre øya kjent.
Rosaas fant også flere varme kilder, og i samarbeid med norske legemisjonærer utviklet han kurbad. Et badehus ble reist og forært til kongehusets bruk, en gest av politisk betydning. Mange fant helsebot, og “Dronningens bad” ble snart oppsøkt av hele den madagassiske eliten. Helsearbeidet gjorde norsk misjon omtalt og skaffet elever til et blomstrende skolearbeid.
Imidlertid fortsatte Rosaas å grave, og han støtte på en av Madagaskars største fossilskatter. Han begynte å studere fossilene, og etter hvert kunne han bl.a. sette sammen et komplett skjelett av den utdødde kjempefuglen Aepyornis, som kunne bli opptil fem meter høy. Funnet inneholdt også skjeletter etter en rekke andre utdødde arter. Rosaas forærte sine funn til europeiske vitenskapsmenn, og i dag er de spredt på museer i 7 land.
1887 gikk Rosaas i gang med å reise “Barmhjertighetens by”, en av verdens største spedalskkolonier med mer enn 100 hus og 900 pasienter. Han bygde på prinsippet om mest mulig selvvirksomhet fra de sykes side og lot kolonien inngå i et opplegg med norske helsemyndigheter for å påvise at spedalskhet ikke er arvelig. Lepraarbeidet vakte oppsikt i sin samtid, og det bidrog til å gjøre Norge internasjonalt kjent og beundret.
Da Rosaas reiste hjem til Norge 1907, hadde Antsirabe for lengst etablert seg som norsk misjons tyngdepunkt. Byen er i dag sentrum for et stort jordbruksdistrikt og en av landets viktigste industribyer. Allerede de franske kolonimyndigheter anerkjente Rosaas som byens grunnlegger og anla “Rosaas Square”, hvor det senere er reist en byste med minneplate.
De siste årene av sitt liv brukte Rosaas til å spre interessen for arbeidet med spedalske. 1912 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var venn og rådgiver for Svend Foyn, som brukte deler av sin formue til å støtte praktisk misjonsarbeid, og av kammerherre Wedel Jarlsberg. Han døde på dennes eiendom i Berg i Vestfold 1913.
T. G. Rosaas var en vennesæl, ryddig og flittig misjonær. Han representerer det beste i den haugianske tradisjonen, som forener nøysomhet og foretaksomhet med en sterk åndelig forankring. Hans livsverk gjør at han kan betraktes som en pioner for norsk bistandsarbeid, to-tre generasjoner før statlige begrep som u-hjelp og bistand var oppfunnet.