Etter den tyske invasjonen av Norge i 1940 brøt Riisnæs’ redsel for Quislings hevn ut for fullt. Han forsøkte å flykte, men valgte etter en stund å tilby sine tjenester for NS. Han meldte seg inn i partiet i juli 1940, og ved nyordningen 25. september gikk han inn i det «kommissariske» styret som statsråd i Justisdepartementet. Fra september 1941 og frem til krigens slutt hadde han tittel som justisminister.
Som statsråd/minister var Riisnæs ansvarlig for en rekke av NS-regimets forsøk på å omskape det norske samfunnet, ikke minst gjennom nazifisering av rettsapparatet. Høsten 1940 provoserte han Høyesteretts medlemmer til å trekke seg, og han utnevnte en ny, lojal Høyesterett. Samme høst opprettet han Folkedomstolen, og senere under krigen var han hovedmannen bak Politiets særdomstol. Særdomstolen ble opprettet i forbindelse med saken mot Gunnar Eilifsen, som endte med at Eilifsen ble henrettet den 16. august 1943. Riisnæs grep ved flere tilfeller inn i rettspleien med særlover og la seg stadig ut med sakførerne og Norsk Sakførerforening.
Både før og under aksjonen mot jødene høsten 1942 (se holocaust i Norge) var Riisnæs en pådriver. Han var selv overbevist antisemitt og viste i det hele tatt en sterk ideologisk orientering under krigen. Mens hans tidligere, omfattende skribentvirksomhet stort sett hadde dreid seg om juridiske og kriminaltekniske emner, skrev han i løpet av krigen artikler og bøker som vitnet om en nyvunnet nasjonalsosialistisk overbevisning. I Nasjonalsosialistens livssyn tilkjennegir han et klart pangermanistisk ståsted.
Riisnæs ble også en drivkraft og ideologisk leder i Germanske SS Norge og ivret sterkt for norsk frivillig deltakelse på Østfronten. Han var selv ved fronten en tid, og de frivillige kunne regne ham som sin fremste talsmann og venn. I januar 1944 foreslo han å mobilisere 75 000 norske unggutter til innsats i Finland (fortsettelseskrigen), men etter at det var blitt lekket ut av Riisnæs’ sekretær, nådde forslaget hjemmefronten som brukte det for hva det var verdt i holdningskampen. Da sjefen for Statspolitiet, Karl A. Marthinsen, ble henrettet av hjemmefronten i et attentat den 8. februar 1945, gikk Riisnæs inn for harde represalier. Han deltok også selv aktivt under de påfølgende henrettelsene, der han egenhendig avfyrte skudd mot de dødsdømte med sin pistol.
Ved frigjøringen i mai 1945 befant Riisnæs seg sammen med Jonas Lie og Henrik Rogstad (1916–1945) på Skallum gård i Bærum, omringet av hjemmefronten. De tre inngikk en selvmordspakt som Lie og Rogstad gjennomførte, men som Riisnæs brøt fordi han – etter eget utsagn – fikk et tegn fra Gud. Som person hadde Riisnæs alltid vært eksaltert og eksentrisk, karaktertrekk som bare forsterket seg i løpet av krigen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.