Sverre Grette var dommer i Høyesterett i 22 år, herav seks år som justitiarius.
Grette vokste opp i Vestre Aker, tok examen artium 1906 og ble cand.jur. 1911. Etter to år som dommerfullmektig ved Nordre Jarlsberg sorenskriverembete, ett år som advokatfullmektig i Kristiania og et halvt år som hjelpedommer ved forskjellige dommerembeter kom Grette 1915 som sekretær til Justisdepartementet, hvor han ble konstituert byråsjef 1920 (utnevnt 1925). Han var konstituert dommer i Oslo overrett i et halvt år 1924–25 og i Høyesterett i et halvt år 1930. Året etter ble han utnevnt til nestformann i Høyfjellskommisjonen og var formann der 1933–36. Grette ble fast utnevnt høyesterettsdommer 1936 og justitiarius 1952; dette embetet hadde han til han nådde aldersgrensen 1958.
Ved siden av sin dommergjerning hadde Grette en rekke offentlige og private verv. Han var bl.a. sekretær for Riksrettens president under riksrettssaken mot statsminister Abraham Berge m.fl. 1926–27 og 1927–29 sekretær for en komité (med C. J. Hambro som formann) som utredet en reform av Grunnloven og den øvrige lovgivnings bestemmelser om riksretten. Han var medlem av Arbeidsretten 1937–46 og formann i rådet for Direktoratet for fiendtlig eiendom fra 1945.
I sine yngre år drev Grette utstrakt manuduksjonsvirksomhet ved Universitetet i Oslo sammen med et par andre embetsmenn fra Justisdepartementet, nesten en liten rettsskole, kalt “juristenes menighetsfakultet”. 1949 redigerte han 3. utgave av “jusstudentenes bibel”, Ragnar Knophs Oversikt over Norges rett.
Som nestformann og formann i Høyfjellskommisjonen – en særdomstol organisert for å ordne rettsforholdene mellom staten og andre når det gjaldt høyfjells- og allmenningsgrunn – nedla han et meget betydelig arbeid. Han fylte stillingen på en utmerket måte, ikke bare på grunn av sine store juridiske kunnskaper, men også takket være sitt grundige kjennskap og sin store interesse for høyfjellet og dets spesielle problemer.
Grette var medlem av Høyesterett da retten høsten 1940 la ned sine embeter i protest mot de rettskrenkelser som fant sted fra okkupasjonsmaktens side. Da han ble utnevnt til høyesterettsjustitiarius 1952, var han den eneste av rettens medlemmer som var utnevnt før okkupasjonen, og som representerte kontinuiteten med rettens virksomhet fra denne tid.
I sin tid som justitiarius utførte Grette et nitid arbeid for å få bukt med de svære restanser av sivile saker som hadde hopet seg opp under landssvikoppgjøret. Det var på tale å opprette eller konstituere en tredje avdeling i Høyesterett, men dette klarte man å unngå, først og fremst på grunn av Grettes energiske og målbevisste arbeid med å få restansene ned. Som justitiarius var han Høyesteretts formann under rettens behandling av en rekke store saker, bl.a. den såkalte Treforedlingsdommen og Hvaloljedommen, som begge ble avsagt i plenum og var av stor betydning i samtiden. Grette ledet også forhandlingene av den meget omtalte plenumssak (1958) mot Gyldendal Norsk Forlag om utgivelsen av Agnar Mykles bok Sangen om den røde rubin.
Grette ledet Høyesterett og rettens forhandlinger med stor myndighet, men han var enkel og naturlig i sin form, aldri pompøs, og alltid elskverdig og hensynsfull. Da han fylte 70 år, uttalte professor Frede Castberg til Aftenposten: “Men det er først og fremst dommeren Sverre Grettes navn kaller frem i vår bevissthet. Hans klare tanke, urokkelige objektivitet og allsidige menneskelighet er selve grunntrekkene i hans personlighet.” Grette ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1953, og han var kommandør av Dannebrogordenen og Finlands Vita Ros' orden.
Sverre Grette var friluftsmann, fremfor alt glad i høyfjellet. Han uttalte selv en gang at juridiske problemer fra landsbygda stod hans hjerte nærmest. Han døde da også i norsk natur, en januardag på ski i Nordmarka, og ligger begravd ved Ris kirke i Oslo.