Stinius Fredriksen var gjennom størstedelen av sitt yrkesaktive liv engasjert i arbeidet med å restaurere Nidarosdomen i Trondheim, vårt viktigste monument fra gotikken. I sin generasjon av billedhuggere fremstår han likevel som den som har størst bredde i valg av materiale og uttrykksform.
Med faglig bakgrunn i hjembyens skulptørmiljø debuterte Fredriksen på Høstutstillingen 1921, bare 19 år gammel, med bysten Den pukkelryggede, og samme år ble han tatt opp som elev ved Kunstakademiet. Her markerte han seg tidlig blant Wilhelm Rasmussens elever, og etter Paris-opphold 1923–25 hos Antoine Bourdelle og 1927–28 hos Charles Despiau ble han ansatt som Rasmussens assistent i arbeidet med restaureringen av Nidarosdomen. Oppdrag med skulpturer i kor og skip ledet snart over til større arbeider, figurene på vestfronten. Apostelen Andreas (modell, 1924) er den første av 14 skulpturer fra hans hånd der. I tillegg modellerte han relieffet Hyrdenes tilbedelse, gruppen Maria med Jesusbarnet ved erkebispeinngangen og relieffet Dommedag over Rosevinduet.
Fra en litt forsiktig ansiktsmodellering i et rikere foldedraperi utvikler Fredriksens domkirkeskulptur seg i en personlig form for “gotikk”, som samtidig er tillempet rekkens nabofigurer, en uttrykksform som bekrefter hans uttalelse om følelsen av frihet i forhold til gotiske forbilder og gotisk arkitektur. Kolleger og medarbeidere respekterte ham høyt og gav ham spøkefullt navneformen “St. Inius”. Han er selv portrettert som anfengerfiguren Billedhuggeren, utført av domkirkearkitekt Helge Thiis. Fredriksen ledet arbeidet med Domkirkens skulpturutsmykning helt til 1965.
Trangen til frihet i tematikk og formspråk kjennemerker hans arbeider like fra det abstraherte Pikehode i granitt (1926) til monumentet over Lars Hertervig i Stavanger (1947) i samme materiale. Det sistnevnte ble først modellert i et nærmest impresjonistisk formspråk og deretter ferdigstilt i et storlinjet, forenklet uttrykk, med den synske naturpoet monumentalt fremadrettet og med en lyttende stillhet i foldekastene. Som kontrast står et stykke stilskulptur for et klassisistisk arkitektmiljø, bronsestatuen av P. A. Munch på Universitetsplassen i Oslo (1933), som pendant til Middelthuns monument over A. M. Schweigaard.
Statuen av Johan Sverdrup på Wessels plass ved Stortinget, utført en mannsalder senere, er modellert mer i pakt med kunstnerens følsomhet som skulptør og menneskeskildrer, slik det er dokumentert i portretter av Haakon Shetelig, Alfred Maurstad, Dyre Vaa og Gunnar Reiss-Andersen. 1934 formet han figurene Visdommen og Rettferdigheten foran Tinghuset i Bergen, hugget i labradorstein i samme forenklede, harde stil som Nic Schiølls pendantfigurer Styrken og Måteholdet. De to billedhuggerne hadde fulgt hverandre fra studieårene, arbeidet sammen ved Nidarosdomen og konkurrert om ulike oppdrag rundt i Norge.
Monumenter og portretter var og er fremdeles et viktig arbeidsfelt for plastiske kunstnere. Stinius Fredriksens innsats omfatter her, i tillegg til de nevnte, bl.a. statuene av F. D. Roosevelt i Oslo, Johan Halvorsen i Drammen og Carl Adolf Dahl og Haakon 7 i Trondheim, samt medaljer med profilportrett av W. C. Brøgger, Carl Berner og Ulrik Hendriksen. Videre gjorde han kirkeskulptur til Notodden kirke, Våle kirke og Molde nye kirke, et monument i Sør-Varanger over Den røde armé og minnesmerke over de falne i Tromsø.
Som fri formskaper arbeidet Fredriksen i 1930-årene særlig med kvinnekroppen, også her med stor vilje til å finne nye uttrykk. Hans marmorskulptur Mor med unge (1935) er i sin markering av selve blokken og en djerv kontrast mellom grove og finhugne flater en vakkert tegnet opprørsfane mot tidens dominerende norske bronseidyll. Videreført ett år senere i Introduksjon er motivet “kvinne med fiolin” på kubistisk vis brettet ut i et rytmisk spill av konvekse og konkave flater delvis atskilt av svart kontur. Samme tema er gitt en mykere form, som egentlig hører bronseskulpturen til, i marmormonumentet over Johan Svendsen i Oslo. På gravmonumentet over Jens Thiis (1943) er kvinnemotivet ført tilbake til Renoirs og Maillols organiske former fra begynnelsen av 1900-tallet, mens Fredriksens utkast til monument over to eidsvollsmenn foran Stortinget, presentert mot slutten av hans skapervirke, viser helt tilbake til naturalismen før Rasmussen-epoken.
Stinius Fredriksen var formann i Bildende Kunstneres Styre 1951–55. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1969.