En stillferdig og ukuelig dikter med selve livskampen som tema er lyrikeren og prosaforfatteren Sigurd Bodvar, som med 9 bind dikt og 3 bind prosa fikk folde seg ut gjennom store deler av 1900-tallet. Hans diktning, med sin særegne blanding av troskyldig selvbekjennelse og europeisk belesthet, oppviser en stor følelsesintensitet, om enn stilen er karrig. En grunnfølelse i Bodvars bøker er opplevelsen av å være satt utenfor, men den er ofte koblet sammen med takknemligheten over å finne lykken i moden alder, i møtet med livsledsageren. Språket kan være knudrete, men er alltid troverdig: “Ingen oppriktig, menneskelig stemme bør kveles. Og min røst er ikke falsk.”
Forfatterskapet er gitt ulik vurdering og møtte iblant motstand fra forleggere og antologiredaktører, men sterke kritikere som Kristian Elster, Hans Heiberg, Aksel Sandemose og Olav Dalgard festet seg tidlig ved denne selvlærte paria, som inntar en plass helt for seg selv i den norske bokheimen.
Bodvar vokste opp i hovedstaden som nest yngst i en søskenskare på 10. Faren var en velstående garver med eget firma, som gikk konkurs 1912, hvoretter familien måtte flytte til usle kår på Grünerløkka. Den bedre utdannelse de eldre søsken fikk, måtte yngstesønnen unnvære. Etter folkeskolen var det ut å jobbe som hjelpegutt på bakeri, som assistent på advokatkontor, som nødsarbeider med steinhugging. En tid var han husløs og uteligger. Han lærte seg engelsk, tysk, fransk på egen hånd, ved å lese på bibliotek. Han var aldri knyttet til noe litterært miljø.
Mest kjent er Bodvar som lyriker, der allerede titlene gir tematikken: Arbeidsløs (1933), Utenfor (1938), Jeg går i byen (1945). Forfatterskapet vender i diktsamlingen Dagen (1947), møtet med kjærligheten inntreffer. Særegne litterære portrettdikt, samt reiseinntrykk fra Nord-Norge og Sør-Europa, preger samlingene Portretter (1950), Tre trinn (1953), I trollskog (1958). Etter en lang pause gjenopptas diktningen med Nye dikt (1983) og 33 dikt (1986), der den aldrende skrivers erfaring finner sitt uttrykk.
Diktene veksler mellom bunden og fri form. I sin ensomhetsfølelse og fellesskapshigen tar de opp tråden etter Obstfelder: spent mellom livstørst og besinnelse fremstår Sigurd Bodvar som en erotisk stoiker. Ekteskapsdiktene flommer over av takksigelse og faderstolthet – og tegner det trofaste par inn i både norsk og gresk tradisjon: “Du kaller deg i verste skjemteria / fru Thomasine gift med Gudbrand Lia. / Jeg svarer da: Jeg blir din Philemon / og du min Baucis, om du vil det sånn.”
Prosabøkene, alle med et selvbiografisk grunnlag, ble utgitt spredt: Før livet kan komme (1924), Du skal skrive ditt liv (1953) og Notater 1956–57–58 (1993). Den første gir et gripende bilde av ynglingen som slynges ut fra samfunnets solside til dets fattigstrøk. Du skal skrive ditt liv, skrevet under pseudonym, er femtiåringens tilbakeblikk, mer nyfiken enn fortørnet over egne fortredeligheter og selvmordsforsøk: “Trass i at jeg skammer meg ved å minnes, vil jeg intet glemme, sier en fransk dikter.” Notatene fra 1950-årene gir glimt fra det daglige liv med hustruen Carla og deres sønn, og familiens forflytninger fra Brumunddal via Mosjøen og Spydeberg til Liland i Ofoten, hvoretter familien blir bofast i Stavern fra 1965. Notatene er den første tredjedel av et større (uutgitt) verk, påbegynt i Italia 1956 og avsluttet i København 1971. Verket beriker vår sparsomme dagboklitteratur.
“Wahrheit als Dichtung” kunne Sigurd Bodvar ha satt som sitt litterære motto. Hans diktning er den ikke-oppdiktede sannhet. Overlegen spør, da Bodvar våkner til live etter å ha slukt en flaske gift: “Er De forfatter?” Svar: “Jeg er iallfall ikke noe annet.”