Sigurd Aalefjær viet det aller meste av sitt yrkesaktive liv til norsk vannkraftutbygging. 1960–84 ledet han NVE–Statskraftverkene (nå Statkraft AS), Norges største kraftselskap.
Han ble født i USA av norske foreldre. Familien vendte tilbake til Norge (Vennesla ved Kristiansand), og Sigurd Aalefjær tok examen artium ved Kristiansand katedralskole 1937. Han ble uteksaminert som bygningsingeniør fra Norges tekniske høgskole i Trondheim 1941 og ble året etter ansatt i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE). Bortsett fra årene 1946–49, da han arbeidet for Drammens Elektrisitetsverk, ble han i NVE til han gikk av med pensjon 1984.
Aalefjær fikk tidlig en bred praksis innen sitt fag: prosjektering, arbeidsledelse på anleggsstedet og bruk av entreprenør. Da NVEs utbyggingsavdeling ble opprettet 1948, tenkte man straks på Aalefjær og fikk ham lokket tilbake til etaten 1949 ved å utnytte de statlige lønnsmulighetene maksimalt. På hovedkontoret fikk han ledelsen av Røssåga-utbyggingen, og 1953 fikk han ansvaret for den store Tokke-utbyggingen.
Ved omorganiseringen av NVE 1960 ble utbygging og drift samlet i Direktoratet for Statskraftverkene. Aalefjær var et nokså opplagt valg som direktør, både på grunn av sine resultater og fremfor alt på grunn av sine menneskelige egenskaper. Han la vekt på ikke å særbehandle sine egne erfaringsområder og ble dermed en direktør for hele virksomheten, selv om det i hans tid var naturlig at utbyggingsvirksomheten fikk mye av hans oppmerksomhet. I forholdet til overordnede myndigheter bygde han videre på den tilliten som etaten hadde opparbeidet i forgjengeren Fredrik Vogts tid: Man spurte ikke departementet i utide, men brukte sunn fornuft i en mangfoldig virksomhet.
I Aalefjærs tid som toppleder satte Statskraftverkene i drift 29 vannkraftverk og dessuten en rekke store kraftledninger som bandt Norge sammen til ett felles forsyningsområde (i 1992 delt i Statkraft og Statnett). Til tross for det lave statlige lønnsnivået klarte man å rekruttere og beholde medarbeidere som med entusiasme planla, bygde og deretter drev dette store kraftproduksjonsapparatet. Aalefjærs evne og vilje til å delegere og vise tillit var viktig for å oppnå dette resultatet i en periode da opinionens holdning til vannkraftutbygging gikk fra applaus til motstand. Etter hvert ble proaktiv generalplanlegging utviklet, det vil si at søknader ble basert på en plan som var blitt til etter omfattende samarbeid med vertsdistriktet og andre interesser som ville bli påvirket av en utbygging.
Uoffisielt hadde Statskraftverkene en “landsfaderlig” rolle i den tekniske utviklingen. Med sin gode tekniske bakgrunn kunne Aalefjær vurdere de mer eller mindre dristige innspillene som kom fra medarbeiderne. 1976 ble den første sjøkabelen til Danmark satt i drift. Med dette som referanse fikk den norske leverandøren senere en rekke oppdrag rundt omkring i verden. Internasjonalt var noen tunneler i bløtt fjell blitt boret i fullt profil uten bruk av sprengstoff; dette ble nå videreutviklet for bruk i hardt fjell. Tradisjonelle steinfyllingsdammer har en sentral tetningskjerne av morene, og bruken av steinfyllingsdammer ble utvidet til bruk på steder uten morene ved at man brukte en kjerne av asfaltbetong. Statskraftverkene tok seg av noen sentrale fagfelter, men var selv storkunde på andre fagfelter. Dette var viktig for en rekke fagmiljøer, bl.a. Norges geotekniske institutt (NGI, geoteknikk og ingeniørgeologi), Vassdrags- og havnelaboratoriet ved NTH og Elektrisitetsforsyningens forskningsinstitutt (EFI).
Aalefjær var ryddig og effektiv og konsentrerte seg om det som var Statskraftverkenes oppgaver. Han var pragmatisk og avfant seg med hvordan den norske elektrisitetsforsyningen var organisert, selv om han mente at den var for fragmentert. Han forstod motviljen mot statlig dominans og foreslo et “Norgeskraft” med bredt eierskap.
Sigurd Aalefjær hadde flere tillitsverv innen sitt fagfelt, bl.a. som styreformann i Norges geotekniske institutt 1962–64, formann i NTNFs komité for bygg- og anleggsteknisk forskning 1967–68, styremedlem i Samkjøringen av kraftverkene i Norge 1971–84 og formann i det nordiske elkraftsamarbeidsorganet Nordel 1975–78. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1983 for sin innsats for kraftforsyningen i Norge og Norden.