Signe Howell er en internasjonalt anerkjent sosialantropolog. Hun har studert strukturer i samfunn i Sørøst-Asia og slektskap i Norge, og hun har utgitt og redigert en rekke arbeider om ulike temaer.
Etter oppvekst på Rjukan og ved Tønsberg, der hun tok examen artium, drog Howell til Lillehammer og Nansen-skolen. I begynnelsen av 1960-årene flyttet hun til London, der hun utdannet seg til bibliotekar og tok del i byens kunstneriske og intellektuelle avantgardemiljø. Hun var blant annet med på å starte et eksperimentelt gateteater (The Theatre of Mistakes) og giftet seg med Anthony Howell. Hun reiste mye – særlig i Sørøst-Europa og Midtøsten, utviklet en sterk interesse for religion og samfunnsforhold i dette området og avla 1974 eksamen i Midtøstens historie ved University of London School of Oriental and African Studies. Etter et lengre opphold i Egypt for å lære arabisk begynte hun 1975 å studere sosialantropologi ved Oxford University, der hun mottok doktorgraden 1980.
Som tema for egne undersøkelser valgte hun å studere chewong-folket, en gruppe på snaut 200 jegere og sankere i Malayahalvøyas høyland. I tillegg til en rekke artikler og en mytesamling resulterte det nesten to år lange feltarbeidet (1977–79) i den bredt anlagte Society and cosmos. Så vel metodologisk som teoretisk er denne boken bemerkelsesverdig. Howell skulle studere chewongenes kollektive forestillinger, slik de kommer til uttrykk i prinsippene for klassifikasjon av fenomener. Men et nærmest totalt fravær av formalisert samfunnsliv gjorde at velprøvde måter å forankre analysen på måtte forkastes. I stedet gikk Howell inn i chewongenes forestillingsverden og kunne vise at selv om de mangler struktur på det sosiologiske planet, ser de på seg selv som del av et komplekst system av “verdener”, der rollene som jeger og bytte ikke er gjensidig utelukkende. På dette grunnlaget har chewongene utviklet et intrikat sett med regler for hvordan de skal håndtere ulike fenomener i naturen, samfunnet og sjelslivet. Disse funnene leder opp til bokens overraskende analyse av chewongenes klassifikasjonssystem: Selv om fenomener ordnes i et mindre antall kategorier, eksisterer det ikke noe identifiserbart prinsipp for hvordan et fenomen tilordnes en kategori: Kunnskap om et fenomens egenskaper er altså ikke nok til å forutsi hvordan det skal klassifiseres.
Etter Oxford-perioden tilbrakte Howell et år i et forskningsmiljø i Paris (1981–82), deretter fem år som universitetslektor i Edinburgh (1983–87). Her giftet hun seg med sosialøkonomen Desmond McNeill. Hun ble førsteamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo 1987 og professor samme sted 1989.
1983 innledet Howell sin utforsking av lio-folket på øya Flores i Øst-Indonesia. Her møtte hun et samfunn gjennomstrukturert på de fleste områder – en nær sagt total motsetning til chewongenes. I en serie artikler har Howell bidratt til å øke kunnskapen om slike gjennomregulerte samfunn, ikke minst ved å studere hvordan påvirkninger utenfra håndteres. Lio-arbeidene kan grovt rubriseres i to hovedkategorier: de som omhandler kosmologi og rituelt liv, og de som dreier seg om kjønns- og slektskapsrelasjoner. Howell har også sammenlignet chewongenes og lio-folkets sosiokulturelle grunntrekk.
Fra midten av 1990-årene begynte Howell å fordype seg i et av antropologiens mest klassiske problemområder, slektskap, men nå i Norge. Empirisk har hun konsentrert seg om den betydelige veksten i internasjonal adopsjon – i praksis nesten den eneste formen for adopsjon man finner i Norge i dag. Hun er medredaktør for Blod – tykkere enn vann?, den første boken om slektskap i Norge sett i et sosialantropologisk perspektiv.
Signe Howells innflytelse skyldes først og fremst hennes evne til å vitalisere det norske antropologiske miljøet gjennom sin store arbeidskapasitet og bredden i sine interesseområder. Ved siden av sine egne, etnografisk baserte arbeider, som for lengst har gjort henne til en internasjonalt anerkjent grunnforsker, har hun redigert en rekke bøker over temaer som fredsommelighet og aggresjon, ofring og komparativ moral, samt (i samarbeid med Marit Melhuus) standardverket på norsk om verdens kulturregioner, Fjern og nær.
Ved å trekke på et omfattende internasjonalt nettverk har Signe Howell dessuten gjort en betydelig innsats for å gjøre kollegaers og studenters forskning bedre tilgjengelig i utlandet. Hun har lenge engasjert seg i faglig organisasjonsarbeid, særlig i foreningen for europeiske sosialantropologer, der hun satt i styret i to perioder, og hun er redaktør av Norsk antropologisk tidsskrift. Howell er medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.