Presten Søren Christian Sommerfelt var en dyktig og allsidig botaniker som beskrev mange nye plantearter, spesielt kryptogamer.
Allerede i barndommen fikk han sterke naturvitenskapelige interesser gjennom inspirerende veiledning fra faren og fra deres nærmeste nabo, den sterkt naturvitenskapelig interesserte sognepresten Hieronymus Heyerdahl, som ble hans lærer og trofaste venn gjennom hele livet. 15 år gammel ble han sendt til København, og høsten 1811 ble han student ved Københavns universitet. 1812 tok han examen philologico-philosophicum.
Sommerfelt hadde opprinnelig tenkt å studere teologi, men fordi han allerede hadde solide kunnskaper i naturvitenskapene, ble han forespeilet en lærerstilling ved det nyopprettede universitetet i Christiania og kastet seg over de naturvitenskapelige studier, med forelesninger i botanikk, zoologi og geologi. Danmark og Norge ble skilt 1814, ansettelsesløftet ble revurdert, og Sommerfelt fikk ikke den stillingen han var blitt lovet. Han drog derfor hjem til Norge og tok fatt på teologistudiet i Christiania. 1816 tok han teologisk embetseksamen ved universitetet der. 1818 ble Sommerfelt utnevnt til sogneprest i Saltdal, 1824 ble han residerende kapellan i Asker, og fra 1827 til sin død var han sogneprest i Ringebu.
Sommerfelt hadde usedvanlig gode kunnskaper om norsk flora. Han kjente til planter innen alle deler av planteriket og hadde et særlig skarpt øye for differensierende kjennetegn også innen meget vanskelige plantegrupper. Han behersket så vel de høyere som de lavere plantene, selv om det nok var de lavere som interesserte ham mest, og han er blitt betegnet som Norges første mykolog (soppforsker). Etter at professor Christen Smith døde i Kongo 1816, var Sommerfelt uten tvil den fremste botanikeren i Norge, og han var høyt verdsatt som botaniker også i nabolandene.
Sommerfelt beskrev nye arter innen så vel algene, soppene, lavene og mosene som innen høyere planter. Han fikk imidlertid aldri den universitetsstillingen i botanikk som han hadde håpet på og fortjent, bl.a. fordi han tidlig kom i konflikt med zoologen Jens Rathke, som var professor i naturhistorie og bestyrer for den botaniske hagen i Christiania. I en artikkel i Magazin for Naturvidenskaberne kritiserte Sommerfelt skarpt ledelsen av så vel den botaniske hagen som det botaniske studium.
Sommerfelts seksårige opphold i Saltdal i Nordland la grunnlaget for hans to viktigste botaniske verk, Supplementum Florae lapponicae fra 1826 og Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene fra 1827. Den førstnevnte var ment som et tillegg til svensken Göran Wahlenbergs kjente verk fra 1812, Flora lapponica. I Saltdalen-beskrivelsen, som fortsatt er et viktig kildeverk, beskrev Sommerfelt en rekke plantearter som var nye for vitenskapen, og økte bl.a. antallet av nordnorske sopparter med over 300.
Sommerfelt var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1822, av Kungliga Physiographiska Sällskapet i Lund fra 1827, av det medisinsk-botaniske selskap i London fra 1828 og av Kungliga Svenska Vetenskaps-Akademien i Stockholm fra 1829.