Roar Sannem var en av Hjemmestyrkenes ledere, og han ble en av landets fremste industrimenn. Skulle man sammenfatte hans liv i tre ord, ville det bli krigen – fabrikken – familien.
Sannem vokste opp i en velstående fabrikkeierfamilie i Bergen. J. A. Sannem A/S var landets eldste blikkemballasjefabrikk, sprunget ut av et solid håndverkermiljø i 1872. Det var aldri noen tvil hos ham, eller familien, om at han skulle overta ledelsen av bedriften. Etter examen artium 1935 og handelsgymnasium i Bergen året etter hadde han studieopphold i Storbritannia, Frankrike og Tyskland, der han oppsøkte de ledende bedrifter innen bransjen og forbedret sine merkantile kunnskaper. Så startet han på gulvet i den hjemlige bedriften, for å lære den å kjenne fra grunnen av.
Under den annen verdenskrig arbeidet Sannem i fabrikken. Ingen kunne ane at denne beskjedne mannen senhøstes 1943 skulle overta ledelsen av Milorg-distrikt 20.2, som omfattet Bergen by og nærmeste omegn. Etter krigen så man imidlertid klart at Sannem med sitt organisasjonstalent var som skapt for denne oppgaven. Milorg i bergensområdet var “nokke for seg sjøl”. Mens Milorg på Østlandet var delt i grupper, hadde Bergen kompanier. Ellers i landet kaltes mannskapene jegere; i 20.2 ble de omtalt som militsmenn. Distriktet var snarere knyttet til Storbritannia og kompani Linge enn til sentralledelsen i Oslo. Linge-karene var venner og kjente som man stolte på og måtte assistere.
I rapporten Sannem skrev etter krigen, nevner han ikke med ett ord sin egen innsats. Det er imidlertid på det rene at han skapte en sammensveiset organisasjon på 10 kompanier med en samlet styrke på ca. 1500 mann, etablerte forbindelser til det sivile samfunn og kommunistenes illegale apparat og styrket kontakten med etterretningsorganisasjonene. Radiokontakten med Storbritannia fungerte upåklagelig. Det ble utarbeidet planer for beskyttelse av elektrisitetsforsyningen og telekommunikasjonene. Det siste var Milorgs hovedoppgave i krigens sluttfase. Sannem sørget også for rekrutteringen av mannskapene til basen Bjørn West i Matrefjellene høsten 1944. Den 250 mann store styrken ble angrepet av tyskerne med 800 mann i april 1945 og trakk seg tilbake etter harde kamper med tap av seks falne.
Som en sentral skikkelse i etterkrigstidens Bergen måtte Sannem gjøre sin politiske verneplikt. Han var kommunestyre- og formannskapsmedlem for Høyre i Bergen og Fana og varamann på Stortinget 1962–63. Han ble også en selvfølgelig formann i Bergens Haandværk og Industriforening og i Norges Ungdomsherberger Vestlandet.
1965 stod Sannem bak sammenslutningen av Noblikk A/S og J. A. Sannem A/S. Han flyttet til Moss, hvor hovedkontoret for den nye bedriften ble opprettet. Han hadde innsett nødvendigheten av en større enhet i denne som i mange andre bransjer. Moss var i 1960-årene Norges mest allsidige industriby, og det nye konsern med sine 660 ansatte, hvorav 240 i Bergen, ble byens nest største bedrift.
Roar Sannem fant seg fort til rette i Moss. Den arbeiderstyrte kommunen var meget positiv til industrien. Bedriftene i byen hadde behov for Noblikk-Sannems emballasjeprodukter, som nå også omfattet aluminium og plast. Etter fire år i Moss satt Roar Sannem som leder av den store bedriften. Han samarbeidet med verdens førende emballasjeprodusenter og var til enhver tid à jour med den tekniske utvikling i bransjen.
Ukentlig besøkte han datterbedriften i Bergen. Her som i Moss gikk han sine morgenrunder kl. 07.00 og hilste på alle de ansatte. Høflighet var en del av hans vesen, åpenhet også; kontoret hans var åpent for alle i bedriften. Gjennom sin naturlige opptreden og stillferdige effektivitet ble han en avholdt industrileder.
Sannem var formann i Moss industriforening 1972–75 og tok initiativet til dannelsen av Østfold Industriforening. Industrikontakt med myndigheter lokalt og regionalt var for ham en hjertesak. 1981, i en alder av 65 år, trakk han seg som konsernsjef. Da solgte Sannem-familien sine aksjer i Noblikk-Sannem til Elkem.