Reier Gjellebøl var prest i Valle og Stavanger, men er mest kjent for sine topografiske beskrivelser av Høland og Setesdalen.
Gjellebøl var bondesønn fra Høland, men regnet seg som en etterkommer av den gamle adelige “Botner-slekten” og brukte denne slektens våpen som del av sitt eget. Han ble dimittert til universitetet fra Frederiksborg skole. 1756 tok han baccalaurgraden og deretter teologisk embetseksamen. Han arbeidet som lærer til 1772, da han ble utnevnt til sogneprest i Valle, og fra 1782 til sin død var han sogneprest i Stavanger og prost i Stavanger prosti.
Tiden som lærer gav åpenbart Gjellebøl anledning til et visst forfatterskap; han både skrev og oversatte religiøs litteratur og utgav bøker til bruk for teologiske studenter. I denne perioden var han under sterk påvirkning fra herrnhutismen.
Omkring 1770 ser det ut til at han valgte en annen metode for å få myndighetenes oppmerksomhet, nemlig det å forfatte topografiske beskrivelser i “patriotisk ånd”. Han utarbeidet en bok om sin hjembygd Høland. Muligens stod han også bak en anonymt utgitt politisk pamflett på romeriksmål, der bøndenes kritikk av embetsmennene kom til uttrykk. Høland-beskrivelsen var opprinnelig dedisert til grev Struensee. Den utkom 1771, men få måneder senere ble greven styrtet. Gjellebøl foretok da en rask snuoperasjon, og erstattet dedikasjonen i restopplaget med en som var tilpasset det nye regime. Denne strategien var åpenbart vellykket, han ble kjent som forfatter, og boken bidrog uten tvil til at han fikk et geistlig embete.
I Valle forfattet han nok en topografisk beskrivelse, nemlig over Setesdalen. Manuskriptet ble ferdig høsten 1777, og 1780 ble det belønnet med en premie fra det danske landhusholdningsselskap. Høland-beskrivelsen fikk allerede i samtiden et mindre positivt omdømme. Den ble regnet som et hastverksarbeid, og er i mange henseender mer en avhandling om moderne jordbruksmetoder enn en topografisk analyse. Setesdal-beskrivelsen er derimot bredere anlagt, og beskriver kulturforhold, historie, natur og næringsveier ganske inngående. Hans samtidige Jacob Rosted beskrev den som en verdifull skildring av “en Fjeldbygd, ligesaa mærkelig ved sin Forskjellighed fra Rigets mere beboede Egne, som hidindtil ubekjendt”.
I Stavanger ser Gjellebøl ut til å ha kommet godt ut av det med sin menighet, og han var blant annet aktiv i forbindelse med opprettelse av et arbeidshus og med å få en egen lege til byen. Mindre heldig var han derimot med en anonym artikkel der han raljerte over dem som ønsket å få et eget norsk universitet; om det skulle bli en realitet, ønsket han å legge det til en småby som Stavanger, fordi studentene der ville ha færre fristelser. Det ble antakelig gjennomskuet at han var forfatteren, og artikkelen ble gjenstand for sterke angrep.
Som prest i Valle er Gjellebøl derimot blitt stående i et tvetydig lys på grunn av de konflikter han der ble del av. Striden dreide seg om reglene for presteskyss og om ordningene for allmueskolen, som han ville få mer i tråd med gjeldende lovverk. Viktigst var kanskje at han som prest sterkt kritiserte lokale skikker og sedvaner. Mye av dette omtalte han i Setesdal-beskrivelsen. Resultatet var at han fikk sentrale personer i menigheten mot seg. Lokal fortellertradisjon bevarte derfor minnet om ham som en streng og stri prest, som imidlertid også kunne ha forsonlige trekk – bare han erkjente at bøndene seiret over ham. Særlig kjent er fortellingen om “Slarve-Vilborg”, som han hadde nektet å gå til alters. Hun hadde senere skjelt ham ut, de var kommet i håndgemeng, og han hadde revet opp klærne hennes. For å bøte på skaden hadde Gjellebøl angivelig gitt henne en årlig erstatning, hvorpå hun diktet: “Å Gud velsigne Gjellebøl som kom her i presteklede. Han tok sekken av herdo' mi' og gav meg brødet bære.”