Reidar Wennesland var utdannet lege i Norge og hadde allerede markert seg som medisinsk forsker før han under den annen verdenskrig måtte flykte til Sverige. Etter krigen slo han seg ned i USA og delte sitt liv mellom medisinsk forskning og legegjerningen. Samtidig dyrket han kulturelle interesser, spesielt innen billedkunst, og ble etter hvert en ivrig samler, særlig av den såkalte beatgenerasjonens arbeider.
Wenneslands interesse for kunst og kultur ble vekket tidlig i ungdommen da han tilbrakte mye tid i det rikholdige biblioteket til morfaren, venstremannen Jens Svendsen, som grunnla Agderposten. Gymnastiden på Kristiansand katedralskole skjerpet leselysten, og vennskapet med den senere billedkunstner Finn Nielsen næret kunstinteressen. Likevel valgte unge Wennesland etter examen artium 1927 å vie seg naturvitenskapen. Han tok bifagseksamen i kjemi 1929 og gikk deretter løs på det medisinske studium. Ved siden av studiene arbeidet han som prosektor minor i anatomi, og etter avlagt medisinsk embetseksamen 1936 ble han ansatt som assistent hos professor Kristian Schreiner på Anatomisk institutt, UiO. Et av de første kunstverk Wennesland ervervet, var et grafisk blad av Edvard Munch som viser Schreiner ved obduksjonsbordet. I disse årene vanket Wennesland i et kunstnermiljø, stiftet bl.a. bekjentskap med enkelte billedkunstnere og kjøpte arbeider av Harald Dal og Rolf Nesch.
Etter den tyske invasjonen av Norge 1940 ble det snart bensinmangel, og knott ble tatt i bruk som drivstoff. Dette førte til en rekke tilfeller av kullosforgiftning, ofte med dødelig utgang. Problemet utfordret forskeren i Wennesland. Han fant snart frem til en ny, meget rask og sikker metode for å påvise CO-forgiftning i blodet og utviklet en ny type laboratorieutstyr som var nødvendig for undersøkelsen. Resultatene ble publisert i Acta Physiologica Scandinavia og kom senere til å fungere som en døråpner for hans videre karriere i USA.
Under krigen ble Wennesland involvert i illegalt arbeid, og 1943 måtte han flykte til Sverige. Der arbeidet han først som lege ved det norske flyktningkontoret i Stockholm, senere som sjefslege for det norske militærpolitiet som ble opptrent i hemmelighet. Da greve Folke Bernadotte fikk tillatelse til at Sverige skulle få ta hånd om nordiske fanger i tyske konsentrasjonsleirer, ble Wennesland i februar 1945 utnevnt til offiser og sjefslege ved fangemottakene i Ramlösa, senere i Padborg, Danmark, og endelig ble han nestleder for The Norwegian Relief Corps i Hamburg, som stod for repatrieringen av norske fanger og “displaced persons” etter den tyske kapitulasjonen. Han medvirket til å oppspore bortgjemte konsentrasjonsleirer og bidrog til å redde omkring 400 fanger. For sin humanitære innsats fikk han 1946 den danske Kong Christian Xs Frihedsmedalje, og 2004 ble han post mortem tildelt Røde Kors fortjenstmedalje.
Med norsk statstipend reiste Wennesland 1947 til USA og fortsatte sin forskning innen fysiologi og metabolisme, først som vitenskapelig assistent for professor Laurence Irving ved Swarthmore College og fra 1949 ved The Lawrence Radiation Laboratory, University of California at Berkeley (UCB), der man benyttet det laboratorieutstyret som Wennesland hadde utviklet. Ved UCB samarbeidet han med dr. Nello Pace, en av pionerene innenfor forskning med radioaktive isotoper. 1950 ble han ansatt som forsker ved Institutt for fysiologi ved Stanford University, og 1951–52 var han ved Kaiser Permanente Foundation Hospital, der han samarbeidet med dr. Elis Sandberg om dennes noe omstridte kreftforskning. Samtidig gjennomførte han turnustjeneste ved sykehuset og fikk lisens til å praktisere i California.
I det påfølgende tiåret var Wennesland tilknyttet et team ledet av dr. James Hopper og dr. Ellen Brown ved University of California School of Medicine, som drev forskning innen kardiovaskulær fysiologi. Resultatene ble publisert i en serie artikler, flere ført i pennen av Wennesland. Arbeidet er blitt betegnet som “et vannskille” og et viktig bidrag til at UC School of Medicine oppnådde en førende stilling innen biomedisinsk forskning i USA.
I alle disse årene, til og med som flyktning i Sverige, samlet Wennesland på kunst. Da han etablerte seg som lege i San Francisco 1956, åpnet han kontor i det gamle bohemkvarteret North Beach, med California School of Fine Arts (nå San Francisco Art Institute) i nabolaget. Slik kom klientellet – foruten sjøfolk fra norske rederier med moderhavn i San Francisco – til å bestå av unge kunstnere som gjerne betalte med bilder. Den norske legen var også en hyppig gjest i byens gallerier. Dette var under beatkulturens blomstring i San Francisco, og Wennesland kom etter hvert til å bygge opp en omfattende billedsamling fra dette miljøet, som han selv ble en del av. Han avviklet sitt legekontor i North Beach ca. 1970/71, men fortsatte å motta pasienter i sitt hjem.
Da Wennesland ble intervjuet om sine kunstinteresser i San Francisco Chronicle 1970, vurderte kunstkritikeren Thomas Albright hans samling til å inneholde mellom 800 og 1000 verk, hovedsakelig fra beatkulturen på USAs vestkyst. Deler av samlingen ble donert til hjembyen Kristiansand 1971 og 1978 og eies i dag av Kristiansand katedralskole og Høgskolen i Agder. Den regnes som den største eksisterende samling av kunst fra beat-perioden i California og inneholder verk av flere sentrale kunstnere, som Jay DeFeo, Jess, George Herms og Fletcher Benton.
Wennesland samlet også etnografika fra ulike stillehavskulturer og fra Øst-Asia, blant annet tibetanske thankas eller bønnetepper, som reflekterer noe av beatgenerasjonens interesse for Østens religioner og søken etter alternativer til Vestens verdier og livsstil.