Reidar Carlsen var en av de mest fargerike, dynamiske og frittalende toppolitikerne i etterkrigsårenes Norge. Da han 1945 ble landets første fiskeriminister, begynte det å skje mange og nye ting i en gammel næring. Men han utløste stadig bråk og politisk spetakkel, ikke minst i sine første år ved Kongens bord. Hans politiske reformiver gjorde at han ville ha fart i sakene, og i denne sammenheng hadde han liten sans for de formelle spillereglene. Han forsøkte stadig å finne raske snarveier i styringsverket, og det straffet seg. Han var som en sjøelefant i en politisk glassbutikk, sa de som gjerne ville ta knekken på denne “styringsløse” råtassen.
Reidar Carlsens far var en kjent jekteskipper som omkom på havet da Reidar var to år gammel. Da gutten var ferdig med folkeskolen, reiste han over Vestfjorden og slo seg ned ved Lofotveggen. Han ble juksafisker, sløyer og kaiarbeider. Men det var elendige år i næringen, og den unge fiskeren begynte å speide mot land. Og som 20-åring reiste han plutselig til skogskolen i Steinkjer. Med en god eksamen kom han nordover igjen og ble herredsskogmester i Nord-Salten. Det var der han for alvor gikk inn i det politiske liv med hele sin unge iver, styrke og veltalenhet. “Han kom feiende inn i kommunestyret i Bodin som en vind og blåste nytt liv i den satte forsamlingen,” skrev lokalavisen.
Han ble snart kjent som en politisk skarpskytter. Mange mente at han var skapt for banebrytende oppgaver, som stilte store krav til dristighet og handlekraft. Det oppdaget også det nye Fiskarlaget, som var på jakt etter pågående misjonærer som kunne sveise fiskerne sammen i en sterk og velorganisert fylking. I Nordland gikk kallet til Reidar Carlsen, som snart var en streifende forkynner langs hele kysten i nord. Og han nådde frem med sitt budskap. Fiskarlaget vokste fra år til år, og i Nordland greide Reidar Carlsen å heve medlemstallet fra knappe 6000 til over 16 000 på to–tre år. Det var bakgrunnen for at han havnet på Stortinget 1945. Men før han rakk å bli varm i stolen på Løvebakken, satt han ved Kongens bord. Han ble en meget spesiell statsråd i Einar Gerhardsens regjering.
En del av hans robuste stil var at han aldri gikk på talerstolen med et manuskript. Derfor var alle hans innlegg preget av en muntlig spontanitet, og han veide ikke alltid sine ord på gullvekt. Også det kunne straffe seg. Et fornøyelig eksempel i så måte: I en kongelig resolusjon hadde fiskeriministeren bestemt at hummeren skulle være fisk – i omsetningslovens forstand. En del næringsinteresser likte ikke denne bestemmelsen, og det ble bråk i Stortinget. Enkelte mente at Reidar Carslen begynte å overgå Vårherre ved å forandre biologien i havet. Da tente fiskeriministeren på alle sine nordnorske plugger. Han gikk opp på talerstolen og slo fast at saken ikke hadde noe med biologi og Vårherre å gjøre. Det var et rent juridisk og politisk spørsmål som Kongen både hadde rett og plikt å avgjøre. “Og i denne saken er det jeg som er Kongen,” slo han fast med knyttneven i talerstolen.
Fra den dagen fikk han tilnavnet “Kong Carlsen”. Meningen var å stemple en politisk villstyring, som ikke kjente grensene for sin egen makt og myndighet. Men med årene ble etiketten nærmest en hedersbetegnelse på en politisk kraftkar som våget tale og handle i samsvar med sine meninger. Etter hvert ble han også flinkere til å finne politiske snarveier uten å bli beskyldt for åpenbare brudd på de forvaltningsmessige kjørereglene.
Etter seks arbeidskrevende og resultatrike år gikk han av. Han ble sjef for Nord-Norge-fondet, som skulle utløse ny vekst og fremgang i nord. Da hadde de fleste forsont seg med hans spesielle arbeidsstil og væremåte, og alle mente at han nærmest var født til jobben. Og der ble han helt til han gikk av med pensjon 1978. Da var fondet også utvidet til “Distriktenes utbyggingsfond”. Men han fortsatte som stortingsmann i flere perioder også etter sin avgang som statsråd, helt frem til 1961.
Reidar Carlsens styrke lå i første rekke i hans uslitelige ekthet, som ingen tvilte på. Hans klare og “kjeftsterke” ord gikk inn og fikk ofte folk til å frese og humre samtidig. Han ble godtatt som frimodigheten personlig og kunne si ting som ingen andre våget å tenke høyt om. Sin personlige rekord satte han 1957, da han med sterke argumenter gikk inn for at Nordlandsbanen ikke skulle føres videre – verken til Narvik, Harstad eller Tromsø. Han fikk en styrtsjø av harmdirrende protester over seg, og ble nærmest beskyldt for landssvik mot det halve kongeriket i nord. Likevel fikk han toppe Arbeiderpartiets liste i Nordland, og han vant stort ved valget. Folk godtok rett og slett en renhårig kar som ikke svingte lurt og smidig etter alle taktiske vindretninger. Noe av det samme frihetsbrevet fikk han 1972, da han også gikk mot hovedstrømmen i sin egne landsdel og stilte seg i spissen på ja-siden i den opprivende EF-kampen.
Reidar Carlsen ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1966. Han døde 1987.