Faktaboks

Rauni Magga Lukkari
Født
30. september 1943, Utsjoki, Finland
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Gårdbruker Josef Lukkari (1885–1955) og Siri Marie Henriksen (1900–52). Gift 1) 1970 med småbruker Mathis Mathisen Pentha (18.1.1937–), sønn av småbruker Mathis Persen Pentha (1909–94) og Kristine Anne Marie Mathisdatter Hætta (1908–2000), ekteskapet oppløst 1975; 2) 7.12.2001 med psykolog Øystein Breming (4.3.1938–), sønn av telefunksjonær Øyvind Breming (1903–73) og telefunksjonær Oleif Braute (1903–81).

Rauni Magga Lukkari er samiskspråklig forfatter og oversetter; hun har også vært leder for Samisk forfatterforening.

Lukkari vokste opp i Finlands nordligste kommune, som den yngste av 13 barn. I Utsjoki, som i andre samesamfunn, var hjemmedåp vanlig, og barnet fikk navn etter nære slektninger. Morsmålet var samisk, men på skolen foregikk all undervisning og kommunikasjon på finsk. På tross av kort skoletid – 12–18 uker per skoleår – lærte Rauni Magga snart finsk. Hun ble også snart dyktig i den tradisjonelle samiske husflid, duodji, som består av sying i skinn og tekstil, veving, strikking og annet håndarbeid. Som 16-åring hadde hun arbeid som ekspeditør på stedets samvirkelag. På tross av at bygda var liten, hadde den preg av å være kosmopolitisk. Ved Tana-elven bodde det samer, finner og nordmenn, og Utsjoki hadde ofte besøk av finske og utenlandske forskere, embetsmenn og enkelte turister. Dette gav nok mange impulser til et fremtidig forfatterskap, og hennes dragning mot det intellektuelle førte til at hun søkte studier.

Det var naturlig å søke til Kemijärven seminaari. Overgangen fra samisk språkmiljø og samekulturen til et urbant helfinsk miljø ble opplevd som et stort sprang. Etter et par år avbrøt hun studiene, men hun hadde fått nye og verdifulle impulser fordi en rekke samiske ungdommer gikk på høyskolen i Kemijärvi. Deres samlingssted var Nils Aslak Valkeapääs hybel. Fra dette lille miljøet sprang det ut en bevisstgjøring om verdier i samisk kultur. Flere av kretsens medlemmer kom senere til å gjøre seg sterkt gjeldende intellektuelt på den samepolitiske arenaen, enten som forfattere og billedkunstnere eller som forbilder på andre sentrale felt. For Rauni Magga kom denne perioden i ettertid til å være et aktivum i hennes forfatterskap.

1962–80 arbeidet Lukkari som frilansjournalist i norsk og finsk radio og for finske aviser. 1970–75 var Kautokeino hennes base og hjem. Hun ble norsk statsborger, giftet seg og fikk tre barn med sin første mann, og her lærte hun tradisjonelle Kautokeino-former og varianter innen samisk husflid. Hun kunne skape reinskinn om til klær som pesk, ytterhansker og bellinger og sy skotøy som skaller og komager. Dessuten fikk hun praksis i å veve de spesielle mønstre i samebelter, skallebånd og andre håndverksvarer. I Lukkaris senere forfatterskap kan hennes Kautokeino-periode spores.

Fra 1980 har Rauni Magga Lukkari sitt hjem i Tromsø, avbrutt av to år som lærer og internatstyrer ved en skole i Målselv 1983–85. I Tromsø drev hun Arctic Gallery 1986–88 og har ellers arbeidet som forfatter og oversetter på heltid.

I debutboken Jieŋat vulget ('Isen brister') fra 1980 antydes temaer som Lukkari flere ganger i sitt forfatterskap vender tilbake til, bl.a. uvissheten om hvordan barnas samiske identitet endres i en verden der foreldrene har begynt å tvile på sin egen samiskhet. I hennes andre bok, Báze dearvan, Biehtár ('Farvel, Peter', 1981), er ledetråden kulturkonflikter og spenning mellom tradisjon og det moderne. Biehtár forlater dikterens jeg-person til fordel for en kvinne fra en annen kultur. Han taper etter hvert forbindelsen til sin egen miljø- og kulturbakgrunn og blir et eksotisk vesen, en utstillingsgjenstand i sitt nye liv.

Høydepunktet i Lukkaris forfatterskap er Losses beaivegirji ('Mørk dagbok', 1986), som skaffet henne en nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris 1987. Her lever jeg-personen sammen med en mann “av fremmede ord, med føtter som aldri har løpt i fjellet”, men han behandler henne likeverdig og er hennes tjener. Kontrasten er “du”, en undertrykt og uutdannet samisk kvinne som utnyttes grovt av sin voldelige ektemann. Hun preges av fremmedgjøring, sosial isolasjon og utvortes modernisering. Dikter-jeget har det bra, men savner positiv kraft fra sin egen tradisjon som kunne styrke hennes eget ståsted og identitet.

Rauni Magga Lukkari var leder for Samisk forfatterforening (Sámi Girječálliid Searvi) 1993–94 og 1996–2000, og hun er styremedlem i Nordnorsk kulturråd fra 2001. Med diktsamlingen Árbeeadni ('Morslodd', 1996) vant hun Davvi Girji og Sparebanken Nords skjønnlitterære konkurranse 1996.

Verker

  • Jieŋat vulget, diktsamling, Helsset 1980
  • Báze dearvan, Biehtár, diktsamling, 1981
  • Losses beaivegirji, diktsamling, Guovdageaidnu 1986 (norsk overs. Mørk dagbok ved L. Stien og H. Gaski, 1987)
  • Mu gonagasa gollebiktasat/Min konges gyldne klær, tospråklig diktsamling (norsk overs. ved L. Stien), 1991
  • Dearvuoðat, monolog på diktform for Beaivváš Sámi Teáhter, Guovdageaidnu 1993
  • Čalbmemihttu/Silmämitta, tospråklig diktsamling (nordsamisk og finsk), Rovaniemi 1995
  • Árbeeadni, diktsamling, Kárášjohka 1996 (norsk overs. Morslodd ved L. Stien, 1998)
  • Dearvuoðat, dikt, Kárášjohka 1999 (norsk overs. Farvel ved L. Stien, 1999)

Kilder og litteratur

  • A. Steen: Kautokeino-slekter, 2. utg. ved O. Aarseth, Samiske samlinger 14, 1986
  • H. Gaski: Våja våja nana nana. Samiske tekster, 1991
  • Reindriftsnytt nr. 4/1996
  • J. Gustavsen: “Herdet gjennom motgang”, intervju med R. M. Lukkari, i Vinduet nr. 1/1999
  • opplysninger fra R. M. Lukkari 2002