Ramon Iserns kunstneriske produksjon spenner over mange teknikker og formspråk. Et gjennomgående trekk er likevel tanken at kunstverket oppstår og inngår i dialoger med omgivelsene, at det ikke er skapt alene av kunstnerens egen subjektive vilje. Ved midten av 1950-årene markerte Isern seg til dels internasjonalt med sine formstrenge, figurative skulpturer. Senere spilte han en vesentlig rolle i Norge som modernist med sine radikale, sammensatte og nærmest improviserte skulpturer, collager og décollager, der vår søken etter mening neppe lar seg fullføre i verket selv, men må sees i forholdet mellom verket og dets omgivelser, verket og dets betrakter.
Isern vokste opp i Barcelona og fikk sin kunstneriske utdannelse ved byens kunstakademi, “La Llotja”, 1930–35, og som assistent for etablerte billedhuggere. Deretter ble hans karriere avbrutt i nærmere 10 år som følge av den spanske borgerkrigen, der han var soldat på republikansk side, og av vanskelighetene som fulgte etter general Francos maktovertakelse. Etter ett år som politisk flyktning i Frankrike satt han nesten like lenge i en av Francos konsentrasjonsleirer. Deretter livnærte han seg i lang tid ved å utføre skulpturer for andre billedhuggere, dels i kompaniskap med steinhuggeren Carlos Salazar.
Først omkring 1946–47 kunne Isern med støtte fra en velgjører skaffe seg atelier til sine egne skulpturer og delta på utstillinger. Et stipend fra det franske kulturinstituttet i Barcelona muliggjorde et kortere studieopphold i Paris, trolig 1953. Samme år foretok han studiereiser til Skandinavia, Storbritannia, Belgia og Italia.
Lite er kjent om Iserns kunst frem til slutten av 1940-årene. Deretter preges hans skulpturer og tegninger av klassiske og primitiviserende verdier som i den retningen som kalles katalansk noucentisme, med billedhuggere som Enric Casanovas, Joan Rebull og Aristide Maillol. Men Iserns skulpturer utvikler seg mot stadig enklere og mer sluttede former. Mange viser kvinner som i stående, sittende eller liggende posisjoner synes å gå helt opp i sine små gjøremål, som å dandere frisyren (Desnudo), eller de synes å møtes i en harmonisk, meditativ dialog (Naken i solen). Med sistnevnte vant Isern 1953 delt førstepris i en internasjonal konkurranse arrangert av det belgiske flyselskapet Sabena. Det bidrog til at han ble invitert til å stille ut i Oslo Kunstforening året etter. Suksessen med denne utstillingen og oppholdet i Oslo medvirket til at han valgte å bli i Norge.
Fra 1956 var Isern bosatt i Trondheim, og samme år ble han ansatt som lærer ved arkitektavdelingen på Norges Tekniske Høgskole (NTH), der bl.a. Arne Korsmo, Halvdan Ljøsne og Gunnar S. Gundersen fikk betydning for hans nye, modernistiske orientering. Isern var tidlig ute med sveisede skulpturer, som Dansende form, og bricolage, der funnene – tidligere brukte – objekter og gjenstander er satt sammen i flertydige, frontale komposisjoner, som Madonna fra havet. Bemerkelsesverdige er også hans collager av limte papirbiter og décollager der både liming og avriving benyttes som uttrykksmiddel. Samarbeidet med arkitektene i NTH-miljøet var også utgangspunkt for hans særegne arbeider integrert i arkitektur, som Tetraeder ved det tidligere Oslo Helseråds bygg i Oslo (nå Universitetets Domus Nova).
I Trondheim ble Isern møtt med stor aktelse. Med sin kunst, sine kunnskaper og internasjonale erfaring, samt sin sprudlende, sosiale væremåte stod han sentralt i byens kunstliv og i miljøet ved arkitektavdelingen på NTH, hvor han fra 1965 var amanuensis og fra 1967 førsteamanuensis til han gikk av 1983. Av særlig betydning var hans initiativ til dannelsen av Gruppe 5 (1961), et utstillingsfellesskap og diskusjonsforum med kollegene Håkon Bleken, Halvdan Ljøsne, Lars Tiller og Roar Wold. I sine verker så vel som i sin personlighet viste Isern likevel ikke bare det åpent imøtekommende, men også det lukket hemmelighetsfulle.