Ragnhild Sundby var den første kvinnelige professoren ved Norges Landbrukshøgskole (NLH). Hun var også en markant leder av Norges Naturvernforbund i mange år.
Sundby vokste opp på en gård på Hof i Vestfold. Hun tok examen artium 1944, gikk på Statens gymnastikkskole og fortsatte med studier i zoologi ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun ble cand.real. 1951 med en hovedfagsoppgave som omhandlet livssyklus hos ospeminérmøllen. Rett etter hovedfag fikk hun stipend fra NAVF for å studere mulige årsaker til møllens voldsomme bestandssvingninger, forsatte studiene ved UiO som vitenskapelig assistent fra 1955 og ble dr.philos. 1958. Doktoravhandlingen konkluderte med at det hovedsakelig var parasittvepsene som regulerte mengden av ospeminérmøll.
Sundby fikk merke at det var vanskelig å slå seg frem som kvinnelig forsker. Hun søkte tidlig i sin karriere et dosentur ved NLH og ble innstilt av høyskolen, men ikke utnevnt av departementet. Ifølge Sundby mente de en kvinne ikke ville klare seg i det sterke mannsmiljøet på Ås. Hun skjønte at hun måtte ha en doktorgrad, og samme dag hun leverte doktoravhandlingen til bedømmelse, sendte hun ny søknad til NLH. Denne gang, 1958, fikk hun stillingen som dosent, og fikk i oppgave å bygge opp Zoologisk avdeling. Stillingen ble omgjort til professorat 1969, og Sundby ble med dette NLHs første kvinnelige professor. 1987–89 var hun første kvinnelige prorektor ved NLH.
1959 fikk Sundby et 15 måneders stipend til University of California hos datidens fremste ekspert på biologisk kontroll av skadeinsekter, Paul de Bach. De studerte introduserte snyltevepsarter som kontrollerte en pesticidresistent skjoldlus på sitrusfrukter, men som også utkonkurrerte hverandre. Noen dominerte langs kysten, andre i innlandet. Sundbys oppgave ble å undersøke flere arters effektivitet mot skjoldlusen og deres temperatur- og fuktighetspreferanse. Arbeidet resulterte i publikasjonen Competitive displacement between ecological homologues, et av de første overbevisende eksempler fra naturlige miljøer på at to eller flere arter med like økologiske krav ikke kan leve sammen. Den arten som var best tilpasset klimaet i et område, utkonkurrerte de andre i det området. Arbeidet er blant de få norske som stadig siteres i moderne økologiske lærebøker.
Ragnhild Sundby var en avholdt lærer for NLHs studenter, og hun elsket å undervise. På feltkurs var hun i sitt ess. Som flerårig leder av Studienemnda arbeidet hun for modernisering av studieplaner og undervisning. I hennes vevre skikkelse lyste styrke, entusiasme og optimisme. Hun var oftest mild, blid og jovial, men kunne være forbausende streng der hun mente noe var feil.
Etter hjemkomsten fra USA 1960 var Sundby glødende tilhenger av biologisk kontroll. Hun fortalte at Rachel Carsons bok Den tause våren fra 1962 ble en stor inspirasjon for henne. Engasjementet dreide gradvis over fra forskning til aktivt naturvernarbeid, i første omgang for biologisk kontroll og andre alternativer til kjemisk bekjempelse, etter hvert for hele miljøet. Hun holdt foredrag landet rundt og deltok i og ledet en rekke ulike foreninger, råd, utvalg og komiteer. Hun var formann i Norges Naturvernforbund 1972–77 og 1982–83, i en periode preget av stor oppmerksomhet og høyt konfliktnivå rundt natur- og miljøvernarbeidet. Sundbys naturlige autoritet førte til at Naturvernforbundet kom vesentlig styrket ut av denne perioden.
Sundby var formann i Norsk Entomologisk Forening 1953–58 og 1964–67, områdesjef for Zonta (internasjonal organisasjon av yrkeskvinner) 1969–72, medlem av Statens Naturvernråd 1974–89, formann i Det Meteorologiske Råd 1975–81, styremedlem i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk 1977–84, medlem av Forurensningsrådet 1984–87, medlem av Landbrukspolitisk utredning (Alstadheimutvalget) 1987–90 og medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi fra 1990.
Hun ble æresmedlem av Norges Naturvernforbund 1984, fikk NLHs pris for pedagogisk virksomhet 1992, ble æresdoktor ved Universitetet i Tromsø 1993 og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1997.