Ragnar Nicolaysen var professor i ernæringsforskning ved Universitetet i Oslo (UiO) 1940–72 og en sentral skikkelse innen norsk medisin fra 1940- til 1970-årene. I denne perioden etablerte han faget ernæring som en akademisk disiplin, fikk innført biokjemi som fag ved UiO, var en viktig pådriver for moderne fysiologi og grunnla ernæringslinjen ved Nordisk husholdshøgskole.
Nicolaysen vokste opp i Kristiania og Kristiansund, der han tok examen artium 1920. Deretter studerte han medisin ved universitetet og ble cand.med. 1928. Hans interesser gikk i retning av fysiologien, og tidlig etter embetseksamen tok han fatt på medisinsk-fysiologisk grunnforskning. Han ble dr.med. 1935 på en avhandling om utskilling av kalsium hos hunder. Det var særlig spørsmålet om absorpsjon av kalsium fra tarmen som opptok ham. Dette studerte han under et års opphold i Cambridge, men tok problemstillingene med seg tilbake til Norge og arbeidet videre med dem da han 1940 ble utnevnt til professor i ernæringsforskning ved UiO.
Det var kjent at vitamin D var viktig for opptaket av kalsium i tarmen og for bensubstansens innhold av kalsiumsalter. Men det var ikke vitamin D selv som var den viktige substansen. Han kunne vise at det måtte være en “indre faktor” som regulerte de viktigste sidene av kalsiumstoffskiftet. Jakten på denne faktor opptok Nicolaysen i en rekke år. Det var imidlertid to andre forskergrupper, en i Storbritannia og en i USA, som kunne vise at Nicolaysens “indre faktor” var et omdanningsprodukt av vitamin D. Disse oppdagelsene innledet en revolusjon i forståelsen av vitamin Ds virkemåte.
I slutten av 1950-årene var det en markert økning i sykdom og dødsfall av hjerte-kar-sykdommer i Norge. Dette måtte skyldes ytre faktorer, og Nicolaysen mistenkte sterkt at årsaken til økningen var endringer i kostholdet, særlig det økte forbruket av mettet fett. På hans initiativ nedsatte Helsedirektøren et faglig utvalg, ledet av Nicolaysen, som skulle komme med tilrådinger om kosthold og hjerte-kar-sykdommer. Knut Westlund var også sentral i dette arbeidet. 1962 kom utvalgets rapport, som klart pekte på at det økte inntaket av mettet fett kunne være årsaken til hjerte-kar-sykdommene. Rapporten foreslo også tiltak for å rette på kostholdet i kampen mot sykdommene. Nicolaysen-rapporten var den første i verden som påpekte sammenheng mellom mettet fett, kolesterol i blodet og hjerte-kar-sykdommer, og den førte til at Norge tidlig fikk en offisiell ernæringspolitikk i kampen mot disse sykdommene.
Nicolaysen innså tidlig at skulle kostholdsopplysning nå frem til befolkningen, var man avhengig av fagfolk på flere plan. Han mente at det i tillegg til forskere som interesserte seg for ernæring og helse, var viktig å utdanne husstellærere i akademisk ernæringslære. Disse tanker førte frem til opprettelsen av en egen utdanning for ernæringsfysiologer ved Nordisk Husholdshøgskole 1967, som Nicolaysen tok initiativ til å opprette i samarbeid med danske og svenske kollegaer.
Nicolaysen hadde gjennom hele sin yngre forskertid hatt god kontakt med biokjemikere i Sverige og Storbritannia, og han var forbauset over at biokjemi ikke fantes som et selvstendig fag ved UiO. Han tok initiativ til at det 1955 ble opprettet et Biokjemisk institutt under Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet ved UiO. Nicolaysen så også betydningen av gode laboratorier og undervisningslokaler, og var en av pådriverne for å få reist en egen bygning på Blindern som rommet ernæringsforskning, zoofysiologi og biokjemi (ZEB-bygget, 1955).
Nicolaysen var sterkt engasjert i å bedre grunnforskningens økonomiske kår, og han arbeidet for dette som ordfører i den medisinske faggruppe i Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) og senere som formann for rådet. Han kjempet også for den medisinske grunnforskning som prodekanus ved UiOs medisinske fakultet. Og han fikk det som han ville. Det kom både en rekke nye stillinger i medisinsk forskning og gode driftsmidler til medisin (og ernæring).
Ragnar Nicolaysen var en gründer. Han var interessert i undervisning, men ingen stor pedagog, og var nok skuffet over at medisinerstudenter ikke møtte tallrikt opp på hans forelesninger. Men han var en god mann for forskere, og både ved sin innsikt i medisinsk forskning og sitt store internasjonale nettverk fikk han utdannet en rekke yngre medisinere, fysiologer og biokjemikere som kom til å bekle viktige stillinger innen de fagfelt han brant for. Nicolaysen var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1941, av Kungliga Vetenskapssocieteten i Uppsala (1956), Det Kgl. Danske Videnskabernes Selskab (1964) og Kungliga svenska Vetenskapsakademien (1968), æresdoktor ved universitetene i Göteborg og Glasgow, samt medlem/æresmedlem av en rekke nordiske og internasjonale vitenskapelige selskaper. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1961 og var kommandør av Order of the British Empire.