Ragnar Kraugerud var en av den norske mellomgenerasjonens sterkeste ekspresjonister med rotekte og egenartede malerier. Han blir særlig husket som skogens maler.
Kraugerud begynte på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og var elev av Anders C. Svarstad 1930. En kort tid var han ansatt som portrettmaler i firmaet Chicago Portrettkompanis Oslo-filial, hvor han malte portretter på forstørrede fotografier. På Kunstakademiet 1930–32 var han elev av Halfdan Strøm og Axel Revold. Han debuterte på Høstutstillingen 1932. Samme år mottok han, som mange andre av sine samtidige, sterke impulser fra de tyske ekspresjonistene, som Karl Schmidt-Rottluff, Emil Nolde og Paul Klee, på utstillingen i Kunstnernes Hus.
Kraugeruds gjennombrudd kom på Høstutstillingen 1937 med Hoggere (eller Skogsmenn I), tre mannsfigurer i granskog, malt med grovt markert forenkling i tette, ru lag av dempede brungrå og svarte fargetoner. Arbeidsfolk og skogens slitere, bl.a. en serie mannshoder, og tallrike motiver fra skogen ble hans kjennemerke, men han malte også tjæresvarte bondehus, landskap og moderne by- og friluftsmotiver, som Fortau med lekende barn i en bygate, malt med samme jordnære og kraftfulle malemåte. Inspirasjon hentet han fra sin oppvekst på familiens gård på Tanum i Bærum. Selv karakteriserte han sin stil som en “tiløkset forenkling” – et illustrerende eksempel er hans Selvportrett fra 1945.
Studiereisene til Danmark, Tyskland, Frankrike, Spania, Portugal og Italia var medvirkende til at Kraugeruds koloritt lysnet i slutten av 1950-årene. Han malte motiver fra sjø- og kystliv med fiskerbyer og badende, med billedflaten fylt av sterkt forenklede gjenstander og menneskefigurer. Han arbeidet også med akvarell og gouache, og en stor samling tegninger av landskaper og dyrestudier i Nasjonalgalleriet viser ham som en ypperlig tegner.
Både tysk og fransk samtidskunst ligger bak Ragnar Kraugeruds egenart, særlig opptatt var han av Georges Rouault. Erling Enger og Harald Kihle er vel de norske kunstnere som står ham nærmest i motiv og koloritt, men Kraugerud gikk hele tiden sin egen vei for å finne sin personlige uttrykksform. I 1970-årene vendte han tilbake til skogsbildene fra tidligere år. Motivene i disse bildene varierer ikke så mye. Det var gjerne naturgløtt av granskog og høstløv, eller fjellknauser med to, tre bygdefysiognomier tegnet som runer i dem. Han malte mennesker han hadde møtt i skogen, på jakt eller oppe i en fjellbygd – skogsarbeidere, magre koner med skaut eller stram midtskill, slitte arbeidsfjes. Formspråket balanserer mellom det naturalistisk gjenkjennelige og det nesten abstrakte. Flere av bildene hans er i store format, og fargen svinger med karakter og stemning, fra det vemodsfylte med rosa stenk og lysning i horisonten til flammende høstkoloritt og dype skogsfarger.
Det ekspressive i Kraugeruds bilder har en nordisk tyngde av naturmystikk og hedensk livskraft. Hans mål var alltid å gi et konsentrert og sterkt uttrykk for en opplevelse. I bilder som Krypskytteren fra 1984 og Angst fra 1985 er skogstemningen en viktig karakteriserende faktor, mens Oppsittere og Fjellfolk beskriver både livsform og psyke. Menneskefigurer, ansikter og dyr gror frem fra bakgrunnen som en naturgitt del av landskapet – han brukte selv ordene “spadd fram av skauen”. Bildene hans kan virke melankolske og dystre, men vitner samtidig om dyp respekt for både mennesker og natur.
Ragnar Kraugerud likte ikke å være i offentlighetens lys og stilte sjelden ut. “Jeg driver i grunnen med det samme bildet som jeg alltid har arbeidet på. Kanskje blir jeg fornøyd med det en dag? Jeg maler ikke for å bli rik ...,” sa Kraugerud da han stilte ut for siste gang 1986, i Galleri Haaken i Oslo. Fra like før 1940 og til han døde av hjertesvikt 1987 var han bosatt i et gammelt tømmerhus på Slependen, de siste år alene med sin schäferhund. Kraugerud er representert i våre store norske kunstsamlinger, bl.a. med 15 malerier i Nasjonalgalleriet, og i Moderna Museet i Stockholm.