Faktaboks

Ragnar Knoph
Ragnar Johan Gyth Knoph
Født
24. oktober 1894, Kristiania
Død
25. desember 1938, København, Danmark
Virke
Jurist
Familie
Foreldre: Overrettsassessor Olaus Daniel Knoph (1854–1931) og Gyda Johanne Gyth (1853–1933). Gift 10.10.1918 med Annemari Jølsen (f. 16.6.1896), datter av oberst Olaf Elias Jølsen (1864–1954; sønn av Holm Jølsen, 1833–1903) og Anna Marie Heyerdahl (1873–1905).
Ragnar Knoph
Ragnar Knoph
Av /NTB Scanpix ※.

Ragnar Knoph fór gjennom det juridiske liv som en virvelvind, intens og kortlivet, og han etterlot seg en stor juridisk produksjon, deriblant standardintroduksjonen til Norges rett, som mer enn 60 år etter hans død stadig kalles “Knoph” blant jurister, selv om innholdet etter hvert er skrevet av andre. Han tilhører de “unge døde”, og de mange minneord over ham er panegyriske.

Knoph tok examen artium ved Ragna Nielsens skole i Kristiania 17 år gammel og juridisk embetseksamen 1916. Han foretok studiereiser til Frankrike, og hans kjennskap til fransk rett preger mye av hans forfatterskap. En ond tunge har sagt at hans forse først og fremst var at han leste fransk så mye fortere enn andre. Han var universitetsstipendiat fra 1918 til han ble professor 1922. Han giftet seg 1918 og fikk en sønn.

1921 utgav Knoph boken Hensiktens betydning for grensen mellom rett og urett, som skaffet ham professoratet i rettsvitenskap. Boken var et oppgjør med den “objektive rettsbruddsteori”, som den gang hersket i Norden. Knoph fremholdt at når det er spørsmål om en handling er rettsstridig, er det ikke tilstrekkelig å vurdere om handlingen rent faktisk er lovstridig; man må også se hen til gjerningsmannens hensikt. Boken tok opp et viktig problem, og virket, ifølge Fredrik Stang, “likefrem befriende”. Den ble for eksempel et viktig argument for gjennomføringen av den såkalte “myndighetsmisbrukslæren” (læren om at myndighetshandlinger som i og for seg er lovlige, kan bli ugyldige hvis de bygger på usaklige hensyn). Knoph hevder i boken, bl.a. under henvisning til norsk rettspraksis, at det franske rettsbegrep “détournement de pouvoir” også gjaldt i Norge. Han tok munnen for full, men behovet for en misbrukslære var åpenbart, og rettslivet omfavnet teorien og gjorde den dermed til gjeldende rett.

1926 utkom Trustloven av 1920 med kommentarer. Den er av større politisk enn juridisk interesse. Knoph argumenterer i boken for å innskrenke kontraktsfriheten hvis samfunnshensyn krever det, og legitimerer statens inngripen i næringslivsforhold.

Knoph var en flittig og kreativ forfatter, og hans stil var ledig og god. Hans fagkrets som professor omfattet bl.a. sjørett og arverett, og i begge fag skrev han bøker som fikk god mottakelse og ble brukt av både studenter og praktikere. I forbindelse med ny studieordning 1934 skrev han Oversikt over Norges rett, som ble innføringsboken for mange generasjoner jurister. Det er en morsom bok, som balanserer godt mellom dybde og bredde. Den er frem til 2001 utgitt i 11 utgaver, redigert av andre, men stadig i Knophs ånd, med vekt på kortfattet fullstendighet og friskt språk. Det kom også mange artikler, bokanmeldelser, utredninger og foredrag fra hans hånd; en del ble publisert i Tidsskrift for Rettsvidenskap, der han selv ble valgt til redaktør 1937.

1936 kom Åndsretten. Kanskje er dette Knophs viktigste bidrag til norsk rettsvitenskap. Åndsretten var vel Knophs hjertebarn. Boken er en monumental fremstilling av hele datidens immaterialrett, ruvende og uten forbilde eller sidestykke i nordisk rettslitteratur. Formen er glitrende og argumentasjonen ofte besnærende, men Knoph presset nok materialet for å underbygge sin kongstanke om et nært fellesskap mellom alle immaterialrettens grener. Åndsretten gir mye mat for tanken, men det var ikke mange konsise svar å få for den som etterspurte presis og holdbar informasjon om gjeldende rett. Boken er stadig stimulerende og et sentralt monument, om ikke lenger den monumentale fremstilling.

Knophs siste bok, det uferdige arbeidet Rettslige standarder. Særlig grunnlovens § 97, ble utgitt posthumt. Bokens program er å gi en rettsteknisk vurdering av rettsregler som inneholder formuleringer som henviser til skjønnspregede vurderinger. Vurderingene er imidlertid mer rettspolitiske enn Knoph lover innledningsvis. Grunnlovens § 97, forbudet mot tilbakevirking av lover, er viet særlig stor plass. Boken behandler en viktig side av forholdet mellom lovgivningen og domstolene og fremhever dommerens frie stilling. Den forutsetter at dommerstanden er oppegående og i stand til å orientere seg i det virkelige liv. Det er en tydelig linje tilbake gjennom forfatterskapet til Hensiktens betydning, nemlig det overordnede spørsmål om samfunnshensynets plass i rettsanvendelsen. Knoph går langt i å tillegge hensynet til fellesskapet vekt i tolkning og anvendelse av rettsreglene. Han var eksponent for en sterk strømning i europeisk rettsvitenskap i mellomkrigstiden: fellesnytte fremfor egennytte, men med klar demokratisk forankring.

Som foreleser var Knoph ifølge samtidige beretninger uforlignelig, og studentene flokket seg rundt hans kateter. Han hadde således god anledning til å innprente mange årskull norske jurister sine synspunkter. Selv så han etter hvert på undervisningen som en plage; den kostet mye tid og krefter.

Ved siden av sin professorgjerning var Knoph 1923–25 formann i lovkomiteen som utarbeidet forslag til åndsverksloven av 1930, og han satte tydelig preg på resultatet. Han var i en årrekke Kirkedepartementets konsulent i forfatterrettslige spørsmål, og etter tilkallelse var han ekstraordinær dommer i Høyesterett 1925–35. Som medlem av den nordiske kommisjon som forberedte gjeldsbrevloven av 1939, utøvde han innflytelse og styrket sin posisjon som nordisk rettsvitenskapsmann. Han var medlem av boikottdomstolen fra 1933, formann fra 1936, og dommer i arbeidsretten fra 1937. All denne aktivitet må ha tatt på. Han skal i sine siste år – han døde av hjerteslag da han var 44 – ha gitt uttrykk for at han følte seg utbrent og gjerne skulle søke et dosentur (med lav lønn og bare tre timers undervisningsplikt).

Knoph var en nær venn av prisdirektør og trustkontrolldirektør Wilhelm Thagaard og delte hans styringsoptimistiske synspunkter. Rune Slagstad fremhever Knophs betydning som premissleverandør for Venstres reguleringspolitikk. Igjen er det “fellesnytten fremfor egennytten” som skal begrunne statens rett til å gripe inn i og regulere borgernes liv.

Juristene har behandlet Knoph som et juridisk ikon, genial og ufeilbarlig. Bildet er langt mer sammensatt. Hans sjarm og utstråling er en del av forklaringen på den sterke posisjon han hadde i norsk rettsliv. Hans rettspolitiske rolle og hans nærkontakt med maktens sentrum er like viktig som hans rettsvitenskapelige innsats. Knoph hevdet i sine skrifter viktigheten av å kjenne til de faktiske forhold når loven skal tolkes og anvendes. Han var selv med på å påvirke virkeligheten gjennom alle de kanaler som står til den maktlojale rettsforskers rådighet.

Ragnar Knoph var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1925. Han skal ha vært et festmenneske, som gjerne tok del i jusstudentenes ablegøyer uten å være noen “professoral” festdemper. Om seg selv sa han at han om vinteren “går meget på kino, og på sommertiden er jeg en interessert sofabonde og skogbruker i mindre format”.

Verker

  • Fullstendig bibliografi av K. Andersen, i TfR 1939 (særnummer ved R. Knophs død)

    Et utvalg

  • Hensiktens betydning for grensen mellom rett og urett, 1921
  • Trustloven av 1920 med kommentarer, 1926
  • Oversikt over Norges rett, 1934
  • Åndsretten, 1936
  • Rettslige standarder. Særlig grunnlovens § 97, 1939

Kilder og litteratur

  • F. Stang: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • HEH 1938
  • særnummer av TfR, 1939
  • K. Andersen: “Ragnar Knoph”, i Store navn i norsk rettsvitenskap, 1973
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998