Faktaboks

Ragnar Forbech
Født
23. juli 1894, Kristiania
Død
28. desember 1975, Oslo
Virke
Prest
Familie
Foreldre: Fotograf Ludvig Forbech (1865–1942) og Ragna Selvig (1859–1950). Gift 6.6.1921 i Svelvik med Ruth Christensen (25.9.1898–3.4.1997), datter av kjøpmann Hans Christensen (1859–1937) og Ellen Andrea Haagensen (1871–1927).

Ragnar Forbech var prest i Den norske kirke fra begynnelsen av mellomkrigstiden og frem til 1960-årene. Han var kjent for sitt radikale sosialpolitiske engasjement, sin pasifisme og innsats for fredssaken, også i samarbeid med den internasjonale kommunistiske fredsbevegelsen. Han stod arbeiderbevegelsen nær, men var på annet hold en omstridt prest.

Ragnar Forbech vokste opp i Kristiania i et hjem preget av folkekirkelig fromhet. Etter et religiøst gjennombrudd i unge år valgte han å studere teologi, og han ble cand.theol. fra universitetet i Kristiania 1918.

Sin første tid som prest fikk han i Vestre Fredrikstad, der han var konstituert som residerende kapellan 1919–26. I Fredrikstad og omegn var det allerede på 1800-tallet vokst frem et tett industriområde. Der møtte Forbech for første gang en stor arbeiderbefolkning, som levde under til dels dårlige kår. Klasseforskjellene i byen gjorde et dypt inntrykk på ham, og han ble sterkt engasjert i de sosiale problemer. Snart stod han frem i offentligheten med radikale sosialpolitiske synsmåter, noe som slett ikke var vanlig blant prester på den tiden.

Erfaringene i Fredrikstad gjorde ham til en ivrig talsmann for de små i samfunnet. Det ble en del av hans pastorale holdning. For Forbech var det innlysende at kristendommens kjærlighets- og rettferdighetsideal burde realiseres også i det sosiale og politiske liv. Ikke ateistisk marxisme, men kristentroen var den kraft som kunne skape et nytt og bedre samfunn. Forbech fikk et godt forhold til arbeiderbevegelsen, men medlem av Det norske arbeiderparti ble han aldri. Likevel var han politisk aktiv. I Fredrikstad ble han valgt inn som “upolitisk” medlem av kommunestyre og formannskap. I denne tiden ble han også gift og fikk to barn.

Forbech var prest i Tøyen småkirke i Oslo 1926–32, og hadde frem til 1930 også ansvaret for prestetjenesten ved Bellevue tuberkulosehjem. Tøyen, som ligger på Oslos østkant, var et typisk arbeiderstrøk. Her var bolignød og fattigdom, og de mange arbeidskonfliktene i 1920- og 1930-årene gjorde ikke forholdene bedre. Klasseforskjellene i hovedstaden var stor. Som prest stod han det jevne folk nær, og hyppige husbesøk var en viktig del av hans arbeid. Han unnlot heller ikke å ytre seg offentlig om de sosiale problemer. Kirken hadde gjerne begrenset seg til å avhjelpe og yte barmhjertighet. Den måtte engasjere seg langt sterkere for å få endret de sosiale og økonomiske forhold i samfunnet, mente han. 1928–40 var han formann i Oslo Indremisjon, og 1930–35 dessuten sekretær i Oslo småkirkeforening.

1932 tiltrådte Forbech som forstander ved Menighetssøsterhjemmet i Oslo. Han ble der i 15 år. I denne perioden ble han grepet og åndelig fornyet av Oxfordgruppebevegelsen, som kom til Norge 1934.

Etter den første verdenskrig stod pasifismen sterkt, også i presteskapet. Forbech ble en ivrig pasifist og aktivt medlem av Norske Presters Pasifistlag (stiftet 1938). Den annen verdenskrig gjorde pasifismen lite aktuell, men i etterkrigstiden – under “den kalde krigen” – stod Forbech i første rekke i kampen for fred og mot atomvåpen. I 1950-årene vakte han oppsikt, ikke bare for sine torgmøter og sin ivrige pasifisme, men også fordi han engasjerte seg i den kommunistledede internasjonale fredsbevegelsen. Han foretok en rekke reiser til land øst for “jernteppet”, til Sovjetunionen og Kina, og han deltok ved flere av de store internasjonale fredskonferanser som ble holdt forskjellige steder i Øst-Europa. 1955 ble han tildelt den internasjonale Leninprisen for sitt arbeid for fred mellom folkene; tildelingen vakte naturlig nok betydelig oppsikt og ble fra mange hold – ikke minst i kirken – møtt med sterk kritikk. 1953–67 var han formann i Kristent fredslag.

Norges kristne arbeideres forbund ble stiftet 1939. Forbech kom med i forbundet 1948 og var nestformann fra 1953. Formann kunne han aldri bli, da det forutsatte medlemskap i Det norske arbeiderparti. Selv beskrev han sin politiske tilhørighet slik i studentjubileumsboken 1938: “Politisk er jeg for tiden hjemløs. Blir stadig mere radikal.”

1947 var Forbech blitt tilsatt som res.kap. ved Domkirken i Oslo, der han ble inntil han gikk av for aldersgrensen 1964. 1967 utgav han boken Prest på allfarvei – og utenfor. Han døde i Oslo 1975, 81 år gammel, og er begravd på Vår Frelsers gravlund.

Verker

  • Menighetsøsterhjemmet 25 år. Minner fra tiden som gikk og trekk fra arbeidet nå, 1941
  • “Det verden trenger i dag.” 3 radioandakter, 1949
  • Kristus og krigen, 1952
  • Prest på allfarvei – og utenfor, 1967

Kilder og litteratur

  • Stud. 1913, 1938, 1963
  • HEH, 1955–73
  • biografi i A. Eriksen (red.): Norges kirke og presteskap ved 900-årsjubileet, 1930
  • do. i R. Bolling (red): Norges prester og teologiske kandidater, 1958
  • do. i Prester i Den norske kirke og andre teologiske kandidater, 1974

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Edvard Olai Olsen-Furuseth, u.å.; p.e