Peder Nilsen-Lund var en av norsk misjons største eventyrskikkelser, kjent for sine oppdagelsesreiser på Madagaskar og som en from sjelevinner med et uvanlig vekkende budskap.
Nilsen-Lund kom fra trange kår og mistet sin far da han var to år. Mens han rodde lofotfiske, kom han med i de sterke vekkelsene blant fiskerne i 1860-årene. Han tok lærerskolen i Tromsø og virket fire år som lærer før et misjonskall brakte ham videre til NMS' Misjonsskole i Stavanger. Han opplevde ofte indre brytninger og kriser, men fullførte utdannelsen og drog til Madagaskar som misjonsprest 1874.
På Madagaskar fikk Nilsen-Lund hele sitt virke i Ambato (eg. Ambatofinandrahana), og han bygde opp en menighet med omkring 1800 døpte fordelt på 60 landsbyer. Den frivillige tilslutning innenfra var drivkraften i Nilsen-Lunds virksomhet. Som menneskekjenner så han talentene i folket og samlet dem rundt seg. Fra kretsen rundt Nilsen-Lund utgikk mange av kirkens beste medarbeidere.
Nilsen-Lund var en musikalsk begavelse og gjorde misjonsstasjonen til en “sangskole”. Sangen virket som en magnet på folket, og evangeliet ble sunget inn i manges hjerter. Skolen fikk varig kirkemusikalsk betydning både ved sitt spesielle notesystem til innøvelse av kirkesang og som en hovedkilde til den madagassiske salmeboken, hvor Nilsen-Lund har 18 originalsalmer og hans elever var viktige bidragsytere.
Nilsen-Lunds fremste betydning er likevel som foregangsmann for videre misjonsekspansjon. Han foretok en rekke undersøkelsesreiser, den viktigste 1887, og åpnet gjennom dem det sørlige og østlige Madagaskar for norsk misjon og slo en bro mellom innlandsmisjonen og vestkystmisjonen. Reisene hans vakte også oppsikt på Madagaskar; førsteministeren bad om rapport, som ble til en bok om det sørlige Madagaskar med faktaopplysninger og skildringer av natur, folkeliv og reiseopplevelser. Myndighetene la senere aldri hindringer i veien for norsk misjonsekspansjon.
Ambato lå i et område som ble stadig sterkere hjemsøkt av røverbander fra vest; de brente landsbyene, drepte mennene, førte bort kveget og tok kvinner og barn som slaver. Nilsen-Lund ville etablere en misjon blant røverne og utrydde uvesenet innenfra gjennom endring av tro og atferd. Den franske okkupasjonen 1895 førte imidlertid til at røveruvesenet ble knekt gjennom bajonettenes “pasifiseringsprogram”.
Nilsen-Lund drog hjem til Norge med ødelagt helse 1897, men var snart i virksomhet som vekkelsespredikant. Folk kom i hopetall for å høre ham. Da NMS opprettet emissærkurs for sine hjemmearbeidere, ble Nilsen-Lund knyttet til disse. På hans grav i Cannes har norske misjonsvenner reist et minnesmerke, og i Ambato har menigheten reist et monument over ham.
Nilsen-Lund forente store spenninger i sin personlighet. Han var på samme tid et grublende kunstnersinn og en praktisk, handlekraftig gründer, en “profetisk eventyrer” som det stod et brennende åndens vær rundt. Han kunne nok virke steil og kompromissløs, men samtidig var det noe intenst varmt og tiltrekkende ved ham.