Skipsreder Otto Thoresen var en banebryter i omleggingen fra seil til damp, i oppbyggingen av norsk linjefart og i norske og nordiske rederiorganisasjoner.
Otto Thoresen var av sjømannsslekt og drog til sjøs som 15-åring. 23 år gammel førte han et av farens skip, og da faren døde 1880, ble han bestyrer av familierederiet med flere seilskuter.
I motsetning til de fleste andre østnorske redere gikk Thoresen bevisst inn for å legge om til damp. 1887 kjøpte han sitt første dampskip, Seaton, 16 år gammelt, men en god forretning for Thoresen. Flere dampskip kom til, og 1890 ble de siste seilskutene solgt.
Vinteren 1887/88 var Thoresen i London, hvor han både lærte om drift av dampskip og om oversjøisk linjefart, et hittil lite kjent forretningsområde for norske redere. Thoresens første fremstøt var med norske kassebord til daddelkasser fra Den persiske golf. Dadler utgjorde returlasten, som ble losset i Storbritannia inntil 1893, da britiske linjerederier tvang Thoresen ut. Men samtidig hadde det meldt seg en annen mulighet i Norge.
1892 sluttet Norge og Spania en handelsavtale hvor den norske stat skulle bidra til å øke spansk eksport til Norge ved en statsstøttet skipsrute mellom de to land. November 1893 forelå Thoresens tilbud om en 14-daglig rute på Spania med månedlig forlengelse til Italia mot et årlig tilskudd på 75 000 kroner. Rutetilbudet og subvensjonsbeløpet var langt bedre enn de andre anbudene, og 8. februar 1894 stakk Thoresens dampskip Glanwern til sjøs fra Bergen.
Mange mente at Thoresens anbud var for lavt, og han møtte motstand fra store vestlandske klippfiskeksportører med egne skip i samme fart. Men mindre eksportører sluttet opp, og etter fire år gav linjen stadig økende overskudd. Fra 1895 kom spesialbygde båter, som sikret god og skånsom transport. 1898 ble Thoresens enkeltskipsselskap slått sammen til A/S Otto Thoresens Linie, med Thoresen som disponent og med økende vekt på linjefart. 1902 startet han en rute på Østersjøen, som 1911 ble overtatt av sønnen Thor Thoresen (1878–1951).
En rute som skulle få meget stor betydning var linjen på Kanariøyene, som kom i drift 1904. Bananeksporten fra øyene var i sterk vekst, og igjen var det behov for norske kassebord. Disse ble fraktet med Thoresens skip, som tok bananer tilbake til London, med avganger hver uke. Kanarilinjen ble en blomstrende forretning og gav igjen støtet til Thoresens initiativ bak Den Norske Syd-Amerika Linie, som ble til 1913, sammen med Det Bergenske og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab, litt senere også Fred. Olsen.
Otto Thoresens Linie var grunnsolid i 1914, men krigsforlis, kostbare nybygg og grådige aksjespekulanter førte til at rederiet stod økonomisk ribbet da skipsfartskrisen slo til 1921. Linjene på Middelhavet og Kanariøyene ble overtatt av Fred. Olsen med sønnen Ole Røed Thoresen (1881–1965) som disponent, mens Thoresens andel i Sydamerikalinjen gikk over til J. Ludw. Mowinckels rederi i Bergen.
Thoresen stod sentralt i oppbyggingen av norske og skandinaviske rederiorganisasjoner. Som formann i lokalstyret i Nordisk Skibsrederforening (1909–24) tok han initiativet til dannelsen av Norges Rederforbund, hvor han satt i det første hovedstyret fra 1909 til 1912.
Som sjømann selv var Thoresen opptatt av sjøfolks velferd, og Thoresen-båtene holdt høy standard etter datidens forhold. Han var kjent for sitt elskverdige vesen så vel mot ansatte som mot venner og bekjente. Thoresen ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1904.
Otto Thoresens sønnesønn av samme navn (1909–96) gikk også inn i shipping og var i en årrekke direktør i Den Norske Middelhavslinje. 1963 startet han passasjer- og bilferjetrafikk mellom Southampton, Cherbourg og Le Havre med rederiet Otto Thoresen Shipping Co. (fusjonert med Townsend Brothers til Townsend-Thoresen Car Ferries 1968, solgt til P&O Ferries 1987).