Ottar Espeland laget en rekke krigsmonumenter og portrettbyster, men er mest kjent for Henrik Wergeland-monumentet på Eidsvoll.
Espeland begynte tidlig på det som senere skulle bli en kunstnervei. Som 17-åring var han elev i Stavanger av Ståle Kyllingstad. Året etter flyttet han til Oslo for å begynne på Statens Kunstakademi (SKA), hvor han studerte under Wilhelm Rasmussen. Han ble boende i Oslo til 1933. I de samme årene studerte han også ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) (aftenklasse) under Torgeir Alvsåker. Allerede 1932 debuterte Espeland på Høstutstillingen med verket Jentehode.
Etter at han var ferdig på SKA og SHKS, flyttet han tilbake til Stavanger, hvor han ble værende til 1946. I Stavanger utførte han bl.a. ulike portretter og byster av personer knyttet til Stavanger-området. 1946 flyttet han tilbake til Oslo og bosatte seg i kunstnerkolonien på Ekely.
Espeland har utført en rekke krigsmonumenter, hovedsakelig i byer og tettsteder på Sørvestlandet. Frihetsmonumentet i Stavanger, som ble avduket 1952, viser ganske enkelt mannen, hustruen og barnet. Øystein Parmann skriver om monumentet at det er et solid og ordentlig arbeid, men han bemerker at det liksom ikke kommer helt på vingene. Monumentet savner flukt og savner det lille som løfter det ut over hverdagen.
En bronsebyste av komponisten Fartein Valen ble utført 1951, og befinner seg i dag i Oslo konserthus. Bysten får frem Valens lett forfinede trekk. Utgangspunktet og inspirasjonen til denne bysten fikk Espeland da han passerte en kinoplakat med fotografi av Valen. Så fascinert ble han at han formelig “måtte” utføre bysten. Ved hjelp av kjente fikk han etter hvert kontakt med Valen, og tilbrakte lengre tid sammen med ham sommeren 1951 for å modellere.
Wergelandsmonumentet – med tittelen Draperi – på Eidsvoll ble avduket 1962, og ble ansett for å være Espelands hovedverk. Da han vant konkurransen om monumentet 1958, fikk han også sitt gjennombrudd i publikums bevissthet. Espeland dominerte i virkeligheten denne konkurransen, med en førstepremie, en annenpremie, samt innkjøp av et tredje utkast.
Det er blitt skrevet at Espeland med utførelsen av dette monumentet beveget seg bort fra en viss tørr hverdagsrealisme som til da hadde preget hans arbeider. Monumentet av Wergeland er stort, en fire meter høy bronsestatue plassert på en to meter høy granittsokkel. Den unge Wergeland er fremstilt stående, lettkledd med skjorte og vest, og en kappe over venstre arm. På høyre hånd sitter en fugl. Dikteren er vist i en klassisk kontrapost, og bevegelsen er vertikal gjennom figuren. Dette gir fremstillingen rytme og dynamikk, og det er utført på en enkel og spenstig måte.
1972 ble statuen av Kong Haakon VII avduket i Bergen. Espeland har portrettert kongen i en enkel og stram naturalistisk stil. Kongen står stramt i admiralsuniform, med kikkert og blikket vendt utover. I slutten av 1970-årene var det en lengre debatt i bergensavisene omkring plassering og mulig flytting av statuen, hvor folk uttrykte holdninger både for og imot flytting. Den ble til slutt plassert ved Bergenhus.
Plankebæreren i Fredrikstad ble avduket 1983. En skulptur som i sin utførelse er karakteristisk for Espeland, gjennom sin enkle og stramme naturalisme. Skulpturen viser en plankebærer – karakteristisk for byen Fredrikstad – gående med en planke over venstre skulder. Skulpturen er i dag snudd i forhold til hvordan den opprinnelig ble montert. Allerede under monteringen gav Espeland uttrykk for en annerledes vridning av skulpturen, og dette ble gjort september 1983. Også denne skulpturen ble – slik tilfellet var med kongemonumentet i Bergen – gjenstand for debatt i lokalpressen. Enkelte mente den var krampaktig, mens andre mente den var en anakronisme som om ikke lenge ikke ville ha noe med Fredrikstad by å gjøre.