Faktaboks

Ottar

Ottar fra Hålogaland

norrønt Óttarr

angelsaksisk Ohthere

Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested er ikke kjent; Dødsår og -sted er ikke kjent; slutten av 800-tallet
Virke
Høvding
Familie

Foreldre: Ukjente.

Ingen opplysninger om ekteskap.

Ottars reise
Kart over Ottars reise. Han bodde i Hålogaland og foretok en reise inn i Kvitsjøen og områdene rundt Bjarmeland. Derfra seilte han langs Norges kyst helt til Skiringssal i Vestfold (det nåværende Kaupang i Tjølling). Videre gikk reisen til Hedeby i Slesvig i daværende Danmark (nå i Nord-Tyskland) og over til England.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Ottar var en norsk høvding og farmann som levde på 800-tallet. Han bodde i Hålogaland, «lengst nord av alle nordmenn», og foretok en reise inn i Kvitsjøen og områdene rundt Bjarmeland. Derfra seilte han langs Norges kyst helt til Skiringssal i Vestfold (det nåværende Kaupang i Tjølling). Videre gikk reisen til Hedeby i Slesvig i daværende Danmark (nå i Nord-Tyskland) og over til England. Her gikk han i Alfred den stores tjeneste.

Ottar gav rundt 890 en muntlig beretning til den engelske kongen Alfred den store om sine handels- og oppdagelsesreiser. Beretningen er referert i gammelengelske manuskripter fra 900- og 1000-tallet og inneholder også en geografisk beskrivelse av Norge, kalt «Norðmanna land» eller «Norðweg», og omtale av nordnorsk stormannsliv.

Beretningen er bevart i kong Alfreds bearbeidelse av den senromerske forfatteren Paulus Orosius’ historieverk.

Ottars beretning

Det er ut fra teksten ikke lett i detalj å tolke Ottars beretning, som nok delvis er blitt misforstått eller feilreferert i det opprinnelige manuskript. Dette synes særlig å gjelde hans angivelse av seilingsbeskrivelsene til Kvitsjøen, av fangstmengde og arter av sjøpattedyr som hvalross, hval og sel.

Av Ottars beretning fremgår det at han drev et relativt beskjedent gårdsbruk, med kyr, sauer og svin, i tillegg til begrenset korndyrking. Hans viktigste inntekter kom verken fra jordbruk eller fiske, men fra egen kystfangst, reindrift og skattlegging av finner (se finnskatten), og fra handel, eksport og fraktfart med eget skip.

Ottars bosted

Ottar bodde lengst nord blant den fastboende norske bondebefolkningen i Hålogaland; lenger nord i landsdelen og østover til Kvitsjøen bodde bare «finner», det vil si samer som drev jakt, fangst og fiske. Hans hjemsted lar seg ikke bestemme ut fra de anvisninger teksten gir. Høvdinggården har vært foreslått lokalisert fra Bjarkøy i Sør-Troms til Gjesvær i Vest-Finnmark. Ut fra det kjente arkeologiske materialet bør den ikke ha ligget lenger nord enn Lyngstua i Nord-Troms, noe som passer både med korngrensen i vikingtiden og med de seilingsdistanser han oppgir for turen til Kvitsjøen.

Et argument for Bjarkøy er at her bodde den viktigste – og nordligste – høvdingætten i landsdelen cirka 100 år etter Ottars tid, Bjarkøyætta. Denne ætten eide i middelalderen store gods og fangstrettigheter oppover kysten helt til Nordkapp. Sterkere enn Bjarkøy står likevel Hillesøy-området ved utløpet av Malangen, mest på grunn av et rikt arkeologisk materiale, men også fordi en jordebok for dette området fra rundt år 1400 omtaler ødegården «J Hofdingiahwsom» (’høvdinggården’). Hvis vi skal ta Ottars opplysning om at han bodde lengst nord blant de norske helt bokstavelig, noe han selv betoner sterkt ved å gjenta det i teksten, kan vi heller ikke utelukke øyene i Karlsøy litt lenger nord. Her lå på Ottars tid de nordligste norrøne bygder i landet, med Helgøy som et sannsynlig sentrum.

Ottars inntektskilder

Ottar forteller at han etter tre dagers seilas nordover var kommet så langt som hvalfangerne kom på det meste, trolig til Måsøy-området vest for Nordkapp. Han forteller også at han selv deltok i slik hvalfangst. Ut fra senere kunnskap er det uvisst om nordmenn i vikingtiden drev aktiv hvalfangst i det hele tatt, mens samene kan ha drevet noe småhvalfangst. Helt usannsynlig er det at Ottars fangstlag på to dager skulle kunne ta 60 hvaler på vel 30 meters lengde, slik han forteller. Det har vært foreslått at dette egentlig skulle dreie seg om hvalrossfangst, men igjen er det uvisst om det den gang fantes særlig store forekomster av hvalross i Nord-Norge. Det mest sannsynlige er derfor at Ottar refererer til storfangst av selarten havert, som vi vet senere ble fanget i hundretall ved Sørøya i Finnmark av Bjarkøy-høvdingene. Ottar sier selv at de store forekomstene av hvalross fantes i Kvitsjøen, og dette var da også hovedgrunnen til hans ferd dit.

En annen viktig ressurs for Ottar var en tamreinflokk på 600 dyr. Dette var lenge før den store samiske tamreindriften utviklet seg, og Ottars rein var trolig halvtam villrein som gikk på beite på de ytre øyene i regionen. Blant dyrene var seks lokkerein, noe som synes å vise til fangstsamarbeid med samene.

Ottars viktigste inntektskilde var pelsprodukter som finnene avgav til ham og andre håløyghøvdinger i form av avgifter eller skatt («gafole»). For Ottar bestod dette i pels fra oter, mår, bjørn og rein, foruten fuglefjær, hvalbein eller hvalrosstann, og reip av skinn fra sel og hval eller hvalross. Dette var en forløper til finneskatten vi finner omtalt i middelalderen, da den sammen med all pelsdyrhandel i Nord-Norge ble et kongelig monopol.

Ottar har selv hatt så store inntekter i naturalia fra handel, skattevarer og egen fangst at han har kunnet drive eksport til utlandet med eget skip. Turen til Kvitsjøen har trolig vært den første direkte seilas dit, og den synes å ha åpnet opp for en mer regulær handelsrute i tidlig middelalder. Tidligere handelskontakt kan ha gått over de store vannveiene tvers over Kolahalvøya.

Handel og kontakt med andre folkegrupper

I Kvitsjøen kom Ottar i direkte kontakt med «terfinnene» på Kola, som var et rent fangstfolk, og med bjarmene, et fastboende finsk-ugrisk bondefolk som også har kunnet skaffe fangstprodukter til den internasjonale handel. Det er uklart hvor Ottar havnet i Kvitsjøen, men ut fra senere sagatekster synes elven Dvina å ha vært et naturlig reisemål. Dvina er omtalt i norrøne skaldekvad allerede cirka år 925, bare 40–50 år etter Ottars reise. Dvina er dessuten den eneste aktuelle elven som passer med Ottars beskrivelse.

Turen videre til Skiringssal og Hedeby, kanskje også til England, synes derimot å ha vært en av Ottars vanlige handelsekspedisjoner for å omsette pelsvarer mot prestisjevarer, tekstiler og korn. Ottar eide trolig selv både varene og skipet han seilte med. Vi kjenner ikke til Ottars skjebne etter møtet med kong Alfred, men det er intet i teksten som tyder på at han ikke tenkte seg tilbake til Hålogaland.

Betydningen av Ottars beretning

Ottar har i sin beretning til kong Alfred gitt oss den eldste, mest nøkterne og detaljerte beskrivelse av Europas nordlige utkant som eksisterer. Samtidig gir beretningen oss også den eldste samtidige omtale av en navngitt nordmann og den eldste daterte og sikkert belagte navneformen for Norge. Det viktigste ved beretningen er likevel at Ottar gir oss materiale til en «modell» som setter oss i stand til å forstå samfunnsforholdene i Nord-Norge i vikingtiden, med en rekke fangsthøvdinger som har bygd opp et system av økonomiske og sosiopolitiske enheter, i et tett samarbeid mellom nordmenn og finner. Ottars beskrivelse er derfor viktig for å tolke både det rike nordnorske arkeologiske materialet fra yngre jernalder og sagatekstene fra 1100- og 1200-tallet.

Utgivelser

Ottars beretning er referert i et senere tillegg til den senromerske forfatteren Paulus Orosius’ verk fra 400-tallet, Historiarum adversum paganos libri septem; referatet er kjent fra to manuskripter i British Library («Tollemache-Orosius», MS BL Additional 47967, fra tidlig på 900-tallet, og MS BL Cotton Tiberius B.i, fra 1000-tallet). Teksten, oversatt av professor Arthur Olav Sandved (1931–2021), er trykt som vedlegg til Om samenes rettsstilling (NOU 1984:18, sidene 643–644)

Les mer i Store norske leksikon

Kilder og litteratur

  • Helland, Amund (1899): Norges land og folk, bind 19 Tromsø Amt, sidene 565–568
  • Brøgger, Anton Wilhelm (1949): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 10
  • Campbell, Alistair (1953): The Tollemache Orosius, København
  • Simonsen, Povl (1957): Ottar fra Hålogaland, Ottar nr. 14, Tromsø
  • Djupedal, Reidar (1969): Håløygen Ottars ferd til Bjarmeland og England, særtrykk av Håløyglaget I – Fredsår og krig 1933–1942
  • Lund, Niels (1983): Ottar og Wulfstan, to rejsebeskrivelser fra vikingetiden (inneholder også den gammelengelske teksten til Ottars beretning), Roskilde
  • Vorren, Karl-Dag (1988): Høvdingjahusar, Tromura, Kulturhistorie nr. 15, Tromsø
  • Storli, Inger (red.) (1995): Ottars verden, Ottar nr. 208 (5/1995), Tromsø
  • Bratrein, Håvard Dahl: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg