Oskar Omdals navn er knyttet til Roald Amundsens flyekspedisjoner mot Nordpolen i 1920-årene. Han var mekanikeren som arbeidet seg opp til marineflyger og sivilflyger, som satset på eventyret, ble berømt, og som forsvant i jakten på å fly over Atlanterhavet.
Omdal vokste opp ved Topdalsfjorden ved Kristiansand. Etter et år ved Porsgrunn tekniske skole og lengre verkstedspraksis kom han inn på Marinens nyetablerte flymekanikerskole sommeren 1916. Her ble interessen for flyging vekket, og høsten 1918 ble han antatt som vernepliktig flyelev ved Marinens flyskole i Horten. Etter fullført utdanning ble han kvartermester 1919, og etter flere 40-dagers repetisjonsøvelser ble han vernepliktig sekondløytnant 1922.
Som mekaniker kunne Omdal satse i den gryende norske sivilflyging. Etter en kort tid ved Chr. Hellesens Norsk Aeroplanfabrik i Tønsberg ble han våren 1920 den første ansatte i Tancred Ibsens flyselskap A/S Aero. 19. juni 1920 åpnet de to den første norske charterflyrute mellom Kristiania og Kristiansand, i oppdrag for avisen Nationen under Landmandsforbundets landsmøte. Samme sommer ble Omdal utlånt til Norsk Luftfartsrederi, og 16. august 1920 fløy han den første passasjerflyruten fra Stavanger via Haugesund til Bergen med sjøfly. Ruten ble nedlagt i oktober, da den økonomiske krisen begynte å vise seg.
Sommeren 1921 ble Omdal engasjert som en av to flygere til Roald Amundsens planlagte nordpolsflyging i forbindelse med Maud-ekspedisjonen i Alaska. Amundsen kjøpte våren 1922 et Junkers F 13-fly i New York, som Omdal skulle fly til Seattle for omlasting i Maud. Motorstopp tvang imidlertid Omdal til å nødlande i Nebraska, og flyet ble ødelagt. Et nytt fly ble i stedet fraktet med tog til Seattle, og i juni drog ekspedisjonen nordover. Omdal prøvefløy Amundsens andre fly fra en strand i Beringstredet, og kort tid etter gikk Amundsen og Omdal over på skonnerten Holmes, som tok dem og Junkers-flyet mot Point Barrow. Her, på landstasjonen “Maudheim” ved Wainwright i Alaska, overvintret Omdal alene, mens Amundsen tilbrakte ventetiden i Nome.
Våren 1923 monterte Omdal flyet under svært primitive forhold. Amundsen og Omdal skulle fly over Polhavet til Svalbard, hvor det ble gjort forberedelser til å ta imot dem. Imidlertid havarerte Omdal med flyet under landing etter en prøvetur 11. mai, og Amundsen måtte gi opp planen. Først i september var de to tilbake i Seattle, Amundsen rapporterte til sin bror Leon at “Omdal ær i mangt & meget en klåss – åsså meget upålideli”!
Omdal ble fort tilgitt. Han feiret julen 1923 hos Amundsen og deltok i forberedelsene til neste nordpolekspedisjon. Dårlig økonomi gjorde det umulig å gjennomføre ekspedisjonen 1924, men en ny sponsor, amerikaneren Lincoln Ellsworth, berget planene for året etter. Optimisten Omdal drog 1924 til Italia, hvor Amundsens nye nordpolsfly ble bygd. Våren 1925 var han tilbake; to Dornier Wal flybåter, N-24 og N-25, ble fraktet med jernbane til Narvik og båt til Svalbard. Her deltok Omdal i monteringen, og 21. mai tok de to flyene av fra Ny Ålesund. Omdal var mekaniker i N-24, som ble ført av Leif Dietrichson og med Ellsworth som navigatør. Etter 7 timers flyging måtte N-25 med Amundsen, piloten Hjalmar Riiser-Larsen og den tyske mekanikeren Karl Feucht nødlande på grunn av motorvansker. N-24 landet også, men ble skadet. De var strandet på 87° 43' n.br. Etter 25 dagers slit med å lage startbane i isen klarte de seks å fly tilbake til Svalbard i N-25.
Omdal var også filmfotograf og gjorde uforglemmelige opptak under den strabasiøse turen. Han hadde nær omkommet da han gikk gjennom isen på vei fra N-24 til N-25. Amundsen skrev senere om ham at “er han ikke tilstede, er han alltid savnet”. 4. juli 1925 fikk ekspedisjonens medlemmer en enestående heltevelkomst i Kristiania. For Omdal førte berømmelsen til at han ble fastlønnet løytnant i Marinens flyvåpen.
Omdal ble også engasjert som altmuligmann og en av tre maskinister til Amundsens neste polarekspedisjon med det italienskbygde luftskipet Norge fra Svalbard over Nordpolen til Alaska våren 1926. Sommeren 1927 ble han så rekruttert av Bernt Balchen, som reserveflyger på Byrds sydpolekspedisjon våren 1928.
I ventetiden sørget Balchen for at Omdal fikk arbeid ved Fokkers flyfabrikk i Teterboro, men det ble for stille for ham. Senere på høsten fikk han ansettelse som flyger for den kvinnelige eiendomsinvestoren Frances Wilson Grayson, som ville fly over Atlanterhavet i en Sikorsky flybåt. 23. desember tok de, tross dårlig værmelding, av fra Curtiss Field ved New York, med kurs for København. De meldte om sterk ising utenfor Boston, og etter å ha satt kursen ut over Atlanterhavet, forsvant flyet sporløst.