Oluf Onsum stod bak opprettelsen av de to sentrale bedriftene Kværner Brug og Christiania Spigerverk. Han var typisk for “de nye menn” som arbeidet seg opp gjennom industrien på 1800-tallet og for en industriledelse som er kalt “paternalistisk” – eieren er som en far: ansvarsfull og autoritær.
Onsum er blitt omtalt som en “self made” mann. Selv om han åpenbart hadde gode evner, sterkt pågangsmot, selvtillit og merkantil fantasi, kan dette poenget drives for langt. Han kom ikke fra små kår: Faren var kjøpmann i Molde; én bror ble lege, en annen jurist. Oluf ble satt i lære hos en kjøpmann i Christiania, tidens vanlige utdannings- og karrierevei innen handel. 16 år gammel ble han ansatt i isenkram- og jernvareforretningen til den italienskfødte kjøpmann Donato Brambani; blant de ansatte var flere unge menn som senere ble Onsums forretningspartnere. Brambani døde, og 1846 giftet Onsum seg med enken, den åtte år eldre Johanne – et ekteskap som brakte ham ganske betydelige midler.
Like fullt var han en av tidens “nye menn”, som ikke tilhørte den gamle embetsmanns- eller næringseliten og som fant en sosial åpning ved fremveksten av industrikapitalismen. Med utgangspunkt i forretningen utviklet han det en kunne kalle et lite bygningsartikkelkonsern. Hovedstadens ekspansjon utgjorde et voksende marked for byggevarer. 1853 grunnla Onsum Kværner Brug i Lodalen i Christiania, og samme år inngikk han som den fremste i det interessentskapet som startet Christiania Spigerverk i Nydalen, rett nord for byen. Kværner leverte alt fra beslag og pipehatter til ovner, Spigerverket produserte stift og spiker. Etter at Onsum 1862 hadde kjøpt Svendsengen teglverk ved Loelven (Alna), anla han også et sagbruk som kompletterte produktspekteret. Senere engasjerte han seg i prosjekter for å avta egne produkter, som bygging av leiegårder, eller ved å kjøpe en papirfabrikk, Otterselven, som skulle avta maskiner produsert ved Kværner Brug. 1874 overtok han kontrollen over jordbruksmaskinprodusenten Mesna Brug i Lillehammer.
Disse disposisjonene gjorde Onsum til en av byens rikeste menn. Han bygde et herskapelig hus på Lille Munkengen, på folkemunne kalt “Onsumslottet”. Her fantes en hestepark, en stor frukthage og et drivhus med vindruer. Huset ble revet 1905.
Som arbeidskjøper var Onsum prototypen på en paternalist, en “faderlig” leder. Han utviste sosialt ansvar ved å være ulønnet regnskapsfører både for Waisenhuset (for foreldreløse gutter) og for Vaterland asyl. Han satte i gang en sykekasse for arbeiderne ved Kværner Brug 1860, og han ble også hyllet av arbeiderne; til hans sølvbryllupsdag 1871 kom de i prosesjon med egen fane for å overlevere sin presang. Samtidig hadde han en sterk vilje til å diktere sine underordnede hvordan de skulle organisere sine liv; han slapp Indremisjonen til med andakter i matpausene, han begrunnet understøttelseskassen med at den skulle skjerpe arbeidernes vilje til selvhjelp, slik at en unngikk utgifter for fattigkommisjonen: “Jeg er af den Mening at Fattigkommissionerne ere for redebonne til at hjælpe, og at denne Redebonhed ofte ikke allene bliver misbrugt, men at den ogsaa hos mange sløver Følelsen for den Pligt enhver har, først at gjøre Alt for at hjælpe sig selv forinden han henvender sig til andre om Hjælp.”
1875 kom det til konflikt om forvaltningen av sykekassen, og april 1878 kom det store sammenstøtet som er blitt kjent som “Onsum-slaget”. Arbeiderne i Kristiania holdt Onsum ansvarlig for lønnsnedslag. En gruppe samlet seg utenfor huset hans og ropte ut sin forbannelse; dagen etter ville de også angripe. En større politiavdeling drev dem til Galgeberg, der politiet ble angrepet med pukkstein, også av kvinner og barn. Først da flere kavaleriavdelinger ble satt inn og blanke bajonetter ble brukt, ble motstanden knekt.
Onsum hadde en rekke tillitsverv, bl.a. som styremedlem i Handelens Venner (forløperen for Oslo Handelsstands forening) og i Polyteknisk Forening, og som offiser og 1863–70 “Stadshauptmand” (leder) for hovedstadens borgervæpning, et ridende militærkorps som bare hadde seremonielle oppgaver. Han satt 20 år i kommunestyret, herav 1875–82 i formannskapet. Sammen med redaktøren av Morgenbladet, Christian Friele, og en tredje representant het det at Onsum styrte kommunepolitikken, inkludert hvem som skulle bli ført opp på valgmannslistene. I en nekrolog ved hans død het det: “Han var ikke saa lidet Stykke af en Jernkansler her i Christiania i sin Tid, og betegnende nok kaldte hans venner i Formandskabet ham for 'Slægga'. Der var baade Sveis og Sving i ham.” Samme kilde kalte ham “i betydelig Grad Bæreren af Hovedstadens kommunale Initiativ og dens drivende Kraft, saa at sige den kommunale Families Far og Formynder”. Onsum styrte kommunen som han styrte sin bedrift – myndig, autoritært og på sitt vis omsorgsfullt.
1884 ble Onsum rammet først av konas dødsfall, så ved at sønnen og arvtakeren Gustav døde av difteri, 36 år gammel. Dette gav ham en personlig knekk, og samtidig kom en gjennom lengre tid voksende svakhet i forretningen til syne. Onsum hadde overekspandert, blant annet i leiegårdsvirksomheten; på et tidspunkt var han engasjert i 70 gårder. 1886 måtte han innstille betalingene, et sjokk i samtidens økonomiske og politiske liv. Det ble klart at han hadde gjort disposisjoner med Christiania Spigerverks kasse for å få det til å gå, en sammenblanding av egen og bedriftens økonomi. Boets advokat anmeldte ham til politiet. Selv om saken ble henlagt, var Onsum ferdig som forretningsdrivende og offentlig person. Han levde tilbaketrukket til han døde 1899. En vei på Simensbråten i Oslo ble 1959 oppkalt etter Onsum.