Faktaboks

Olive Fremstad
eg. Anna Olivia Fremstad
Født
16. februar 1868, Stockholm
Død
21. april 1951, Irvington, New York, begr. i Grantsburg, Wisconsin
Virke
Sanger (sopran)
Familie
Foreldre: Gårdbruker, prest og sykegymnast Ole (Olaf) Olsen Fremstad (1843–95) og Anna Rundquist (1847–1906). Gift 1906 med Edson Sutphen, ekteskapet oppløst 1911; 2) 4.11.1916 med Harry Brainard (død desember 1926), sønn av Sanford R. Brainard (1841–1913) og Flora M. Sausman (1848–1941), ekteskapet oppløst 1925.

Olive Fremstad var en av sin tids ledende operasangere, både innenfor sopran- og mezzosopranfaget. Hun huskes særlig for sin tid ved Metropolitan-operaen i New York.

Anna Olivia Fremstad ble født i Stockholm, hvor faren var ved kongens norske garde. Moren var svensk og gav henne klengenavnet “Livan”, som fulgte henne hele livet. Hun var tre år da familien flyttet til Christiania. Foreldrene var religiøst interesserte, og Olive fikk undervisning i både klaver- og orgelspill og begynte tidlig å spille i kirkesammenheng. 1880 utvandret familien til St. Peter, Minnesota.

Som 16-åring flyttet Fremstad til Minneapolis, der hennes mezzosopran ble lagt merke til på kirkekonserter. 1890 reiste hun videre til New York, hvor hun tok sangtimer hos Frederick Bristol samtidig som hun arbeidet som akkompagnatør; en tid var hun altsanger i St. Patrick-kirken på Manhattan. Hun scenedebuterte i Gilbert og Sullivans operette Patience i Boston 1890 og hadde sin konsertdebut i New York 1891 med et orkester dirigert av Anton Seidl.

Med oppsparte penger reiste Fremstad til Berlin og studerte med Lilli Lehmann 1893–95. Dette la grunnlaget for karrieren. Hun operadebuterte som Azucena i Verdis Trubaduren i Köln 21. mai 1895. Hun ble i Köln tre sesonger, og sang blant annet også Carmen. Ved Wagner-festspillene i Bayreuth 1896 sang hun mindre roller i Der Ring des Nibelungen. 1900–03 var hun ved Hofoper i München, hvor hennes store glansrolle var Carmen, og hun sang Wagners mezzoroller ved Covent Garden i London 1902–03.

Men det er først og fremst for sine 11 sesonger på Metropolitan-operaen i New York at Fremstad huskes. Hun debuterte der 23. november 1903 som Sieglinde i Valkyrien, og det var særlig gjennom wagnerrollene at hun ble et idol. 1904 sang hun Kundry i Parsifal med stor sukess. Som Carmen gjorde hun ikke samme lykke som i München, selv ikke da hun 1906 sang mot Caruso som Don José. De sang også sammen i Carmen på San Francisco-operaen kvelden før det store jordskjelvet 18. april 1906; begge kom uskadd fra katastrofen som la det meste av byen øde. På nyåret 1907 var de tilbake på Metropolitan som trekkplastre i Meyerbeers Afrikanerinnen. Senere samme sesong sang Fremstad tittelrollen i Richard Strauss' Salome ved operaens amerikanske premiere. Verket vakte imidlertid anstøt og ble tatt av programmet etter første forestilling, til stor skuffelse for Fremstad, som hadde innstudert partiet med Strauss selv.

Hun sang sin første Isolde 1. januar 1908, i forestillingen som også var Gustav Mahlers første dirigentoppgave i USA. Debutene som Brünnhilde i Götterdämmerung 1908 og Glucks Armide 1910 fant sted under Arturo Toscaninis ledelse. Foruten wagnerrollene sang hun blant annet Santuzza i Mascagnis Cavalleria Rusticana, tittelrollen i Puccinis Tosca og Giulietta i Hoffmanns eventyr av Offenbach.

Hennes avskjedsforestilling ved Metropolitan 23. april 1914 var som Elsa i Lohengrin, for øvrig en rolle hun aldri følte seg helt fortrolig med. Forestillingen endte likevel med en av de mest følelsesladede og langvarige publikumshyllester i Metropolitans historie. Senere sang hun i noen operaforestillinger i New York og Boston, og hun opptrådte offentlig for siste gang med en konsert i Aeolian Hall i New York 19. januar 1920.

Fremstad hevdet selv at hun ikke på noe tidspunkt omskolerte seg fra mezzosopran til sopran, men at hun fra naturens side var disponert for begge fag. Enkelte har stilt spørsmål ved hennes høyderegister, men de av hennes plateinnspillinger som er bevart – 10 operascener og fem sanger, innspilt 1911 og (sannsynligvis) 1913 – vitner glimtvis om hennes format. Det går frasagn om hennes sceniske karisma og innlevelse; typisk er kritikeren Henry Krehbiel, som skrev at hun på Salome-premieren “utførte et mirakel, en myk tigerinne med forførelse uttalt i hver positur, gest, blikk og ytring”.

Fremstad beskrives som temperamentsfull og eksentrisk. Hennes språk var en sjarmerende blanding av norsk, engelsk og tysk. Hun var melankoliker og kunne erklære verden utenfor scenen som “fremmed, mørk og forvirrende”. Overtro førte henne til diverse spiritister og medier. Da hun oppdaget at hun hadde 13 bokstaver i navnet, tok hun en periode tilbake stavemåten Olivia, men hun ombestemte seg da noen påpekte at dette ikke hadde vært noe problem for Richard Wagner!

Forfatteren Willa Cather brukte Olive Fremstad som modell for hovedpersonen Thea Kronborg i romanen The Song of the Lark. Mary Watkins Cushing, som fra 1911 var Fremstads sekretær og “buffer”, har gitt et underholdende portrett av henne i boken The Rainbow Bridge.

Kilder og litteratur

  • Artikkel i Nordmanns-Forbundet 1909
  • M. W. Cushing: The Rainbow Bridge (med diskografi), New York 1954 (ny utg. 1977)
  • CML, bd. 2, 1978