Faktaboks

Ole Berg
Født
7. oktober 1890, Frol (nå Levanger), Nord-Trøndelag
Død
23. september 1968, Oslo
Virke
Offiser
Familie
Foreldre: Gårdbruker og standartjunker Godtvard Berg (1860–1940) og Gine Elise Olsdatter Ulve (1866–1951). Gift 1918 med Torbjørg Løkke (22.3.1896–16.2.1995), datter av banksjef Mathias Løkke (1861–1924) og Rebekka Amble (1871–1911).

Ole Berg var en av Norges fremste offiserer under og etter den annen verdenskrig. Han bygde opp de norske politistyrkene i Sverige 1943–45, og var sjef for forsvarsstaben 1946–55.

Berg tok eksamen ved Krigsskolens øverste avdeling 1912 og ved Den militære høyskole 1915. Han ble forfremmet til kaptein 1928, major 1935, oberstløytnant 1938, oberst 1943, generalmajor 1945 og generalløytnant 1947. Han tjenestegjorde først ved Sunnmøre infanteriregiment nr. 11 (1912–19), var aspirant i generalstaben 1915–19, adjutant ved Krigsskolen 1919–20 og adjoint (tjenestegjørende offiser med generalstabseksamen) i generalstaben 1920–24. Han gjorde også tjeneste ved Varangerbataljonen 1920–22, ved Nord-Trøndelag infanteriregiment nr. 13 1922–24 og som adjutant i Garden 1924–28. Fra 1928 var han sjef for etterretningskontoret i generalstaben. I kraft av sin generalstabsstilling var han 1930–33 stabssjef ved 3. divisjon. 1934–35 var han sjef for Krigsskolen. 1937 ble han utnevnt til sjef for generalstabens kommunikasjonsavdeling og satt i denne stillingen frem til krigen.

Under felttoget i 1940 ble Ole Berg beordret som sjef for 6. feltbrigade i Nord-Norge da dens operasjoner hadde låst seg fast. Det var trolig suksessen med denne oppgaven som skaffet ham et ry som offiser, og som var startpunktet for hans videre karriere. Berg arbeidet som direktør for Kommunikasjonsdirektoratet 1941–42, samtidig som han tok del i oppbyggingen av den illegale militære motstandsorganisasjonen Milorg. Fra vinteren 1941 til han måtte flykte ved årsskiftet 1942/43 var han formann i Milorgs råd. I eksil i Sverige 1943–45 var han militærattaché og såkalt militærinspektør. Han hadde hovedansvaret for oppbyggingen av de norske politistyrkene som i 1945 talte rundt 12000 mann, fordelt på et lite rikspoliti (ca. 1200 mann) og et reservepoliti. Troppene ble satt inn for første gang etter frigjøringen av Finnmark høsten 1944 for å sikre overgangen til norsk sivilt styre.

Etter krigen var Berg sjef for Hæren 1945–46. Deretter ble han 1946 utnevnt til sjef for forsvarsstaben, i kjølvannet av bl.a. general Otto Ruges avgang. Berg satt i stillingen til 1955. Etter at han gikk av som offiser var han sjef for Forsvarets Krigshistoriske Avdeling 1956–61 og han var medlem av Transportberedskapsrådet.

Ole Berg ble satt til å lede forsvarsstaben i en av de mest utfordrende og turbulente perioder for Forsvaret. Det var strid i forsvarsledelsen og i offiserskorpset om hvordan gjenreisningen skulle gripes an og om deltakelsen i den allierte okkupasjonen av Tyskland. I tillegg kom det uavklarte spørsmålet om sikkerhetspolitikken skulle baseres på nøytralitet, nordisk samarbeid eller fortsatt samarbeid med krigstidens allierte. Ole Berg var medlem av Den skandinaviske forsvarskomité som 1948–49 skulle utrede et nordisk forsvarssamarbeid. Dette initiativet førte ikke frem og Norge ble deltaker i det vestlige forsvarssamarbeidet etter undertegnelsen av Atlanterhavspakten i april 1949.

Både den militære gjenreisningen og integreringen i NATO stilte strenge krav til forsvarsledelsen. Innenfor alliansens rammer ble Forsvaret raskt gjenreist i Bergs funksjonstid. Ole Berg hadde et stort ansvar på militær side i denne prosessens grunnleggende år. Hans personlige egenskaper og faglige kvalifikasjoner bidrog til å bilegge konfliktene fra de første etterkrigsårene. Både innad i Forsvaret og i forhold til den politiske ledelsen fremstod han som en forsoningens og samarbeidets mann. General Odd Lindbäck-Larsen berømmet også sin kollega for et “usvikelig nasjonalsinn, utrettelig arbeidskraft, ubegrenset tålmodighet og taktfull omgjengelighet”.

Ole Berg var innehaver av Deltagermedaljen og St. Olavsmedaljen med eikegren. Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1947 og hadde en rekke utenlandske ordener.

Verker

  • Vår generalstab gjennom 150 år, i Aftenp. 11. og 12.5.1964

Kilder og litteratur

  • K. Barth: Norske militære embedsmenn, 1930
  • O. Lindbäck-Larsen: “Generalløytnant Ole Berg. Minneord”, i Norsk Militært Tidsskrift 1968, s. 547
  • O. Riste: London-regjeringa, bd. 2, 1979
  • J. Sverdrup: Inn i storpolitikken 1940–1949, bd. 4 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996