Faktaboks

Ole Ålgård
Født
9. september 1921, Gjesdal, Rogaland
Død
26. januar 1995, Våler, Østfold
Virke
Jurist og diplomat
Familie
Foreldre: Gårdbruker Gabriel Aalgaard (1881–1973) og Berta Serine Egeland (1895–1983). Gift 26.11.1947 med Rigmor Braathe (8.12.1920–), datter av herredskasserer Paul Braathe (1887–1977) og Helga Olava Sæby (1888–1979).

Ole Ålgård var en særpreget og respektert diplomat. Hans virke strakte seg over mer enn 40 år, gjennom perioden som omfatter etterkrigstiden og den kalde krigen. FN var hans hovedarbeidsplass, men han ble også kjent for sin rolle i etableringen av en hemmelig kanal mellom Nord-Vietnam og USA.

Ålgård vokste opp som odelsgutt på slektsgården i Gjesdal. Faren var utdannet underoffiser, hadde mange lokale tillitsverv og var styreformann i Norske Eggsentraler. Ole Ålgård arvet farens gode humør, hans lyse livssyn og evnen til å ta verken seg selv eller andre for høytidelig. Etter examen artium på latinlinjen ved Stavanger katedralskole 1940 studerte han jus ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1946. Han deltok aktivt i studentlivet og var formann i Sosialistisk studentlag 1946 og i Utenrikspolitisk studentgruppe 1947.

1946 ble Ålgård ansatt i Utenriksdepartementet som sekretær og arbeidet med krigsoppgjøret. Deretter var han to år ved ambassaden i Moskva for så 1950–51 å arbeide for UDs utenrikspolitiske rådgiver, professor Arne Ording. Deretter fulgte fem år som legasjonssekretær/chargé d'affaires i Wien under etableringen av Norges ambassade der. 1956–61 arbeidet han med Øst-Europa-spørsmål som konsulent og byråsjef i UD avbrutt av kortere opphold i Praha og Beograd. Så fulgte i tur og orden tjeneste som ambassaderåd ved FN-delegasjonen i New York 1961–64, ambassaderåd i Brussel og fast representant i Europarådet et par år, ambassadør i Beijing 1967–71, FN-ambassadør 1971–82 og til slutt ambassadør i København 1982–89.

Ålgård tjenestegjorde i Beijing under kulturrevolusjonen. Det var her kontaktkanalen mellom Nord-Vietnam og USA ble etablert. Den nytiltrådte nordvietnamesiske ambassadør i Kina, Ngo Minh Loan, gav under en visitt hos Ålgård et inntrykk av at Nord-Vietnam var interessert i å ha en uoffisiell og hemmelig kontakt med USA via Norge. Han gjorde det helt klart at en betingelsesløs stans av bombingen var en absolutt forutsetning for mulige forhandlinger. Ålgårds rapport om samtalen ble studert i Oslo og Washington, og begge steder ble ambassadør Loans uttalelser oppfattet som en føler. Kanalen ble dermed opprettet, og det fant sted flere samtaler i Beijing mellom Ålgård og Loan basert på instrukser fra Washington via Oslo og fra Hanoi.

Norge vant stor tillit hos begge parter, ikke minst takket være Ålgård, som gjennomførte sitt oppdrag både klokt og taktfullt, fremgår det av utenriksminister John Lyngs memoarer. Når bruken av kanalen ikke førte til resultater, hadde nok dette sammenheng med at det samtidig ble etablert flere kanaler – uten tilstrekkelig grad av samordning, noe som skapte uklarhet og en viss forvirring.

Ålgård tjenestegjorde i FN i til sammen 14 år. Han kjente organisasjonen bedre enn de fleste, og med sin kontaktskapende evne var han en meget dyktig operatør i både komiteer og korridorer. Han hadde en rekke tillitsverv i FN, var komitéformann flere ganger, president i styret for FNs spesialfond 1975–78, visepresident i Generalforsamlingen 1975 og Norges representant i Sikkerhetsrådet 1979–80. Han var president i Sikkerhetsrådet under den vanskelige krisen i Sør-Libanon 1979 og fikk senere sterk ros fra visegeneralsekretær Brian Urquhart for utvist energi og besluttsomhet og effektiv bruk av presidentstillingen.

Ålgård avsluttet sitt yrkesliv som ambassadør i København. Her trivdes han svært godt. Hans kombinasjon av profesjonell diplomat og folkelighet slo godt an også der: Han hadde en frisk replikk og et uuttømmelig lager av gode og av og til respektløse historier. Han gikk ikke av veien for å sitere Bibelen og kunne beskrive FNs generalforsamling ved å vise til Apostlenes gjerninger 19,32 – “Noen skrek nå ett, andre noe annet, for forsamlingen var i full forvirring, og de fleste visste ikke hvorfor de var kommet sammen.”

Etter at Ålgård gikk av med pensjon 1989, slo han og hans kone seg ned på hennes gård Ingulstad i Østfold. Her vendte bondesønnen på et vis tilbake til sine røtter. Men ved siden av gjøremål på gården hadde han oppgaver som styreformann i et rådgivningsfirma for små og mellomstore bedrifter, og han skrev flittig i pressen og medvirket i fjernsynsprogrammer. Dessuten var han formann i Den norske Atlanterhavskomité.

Ole Ålgård ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1970 og til kommandør 1978. Han hadde også en rekke utenlandske ordener, bl.a. storkors av Dannebrogordenen.

Verker

  • FNs rolle i verdenspolitikken, foredrag ved årsmøtet for Chr. Michelsens institutt 15. mars 1978, Bergen 1978

Kilder og litteratur

  • Stud. 1940, 1965
  • HEH, flere utg. 1968–94
  • J. Lyng: Mellom øst og vest, 1976
  • L. R. Langslet: John Lyng, 1989
  • R. Tamnes: Oljealder 1965–1995, bd. 6 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1997
  • Ole Ålgårds personalmappe i UDs arkiv