Faktaboks

Olav Kristian Strømme
Født
22. november 1907, Kristiansand, Vest-Agder
Død
19. august 1976, Valle, Aust-Agder
Virke
Prest og pengeinnsamler
Familie
Foreldre: Kjøpmann Gunder Strømme (1875–1957) og Mathilde Kristensen (1881–1955). Ugift.

Olav Kristian Strømme ble landskjent som “presten med de røde annonsene”, da han tok i bruk et så ukonvensjonelt middel som annonsering i rikspressen for å samle inn penger til norsk misjon.

Strømme vokste opp i Kristiansand og tok examen artium ved byens katedralskole 1927. Han studerte teologi ved Menighetsfakultetet og ble cand.theol. 1932. I studietiden var han blant initiativtakerne til reisingen av Nordmarkskapellet i turområdet utenfor Oslo. 1933 ble han ordinert til prest, og samme år begynte han som kretssekretær i Indremisjonsselskapet i hjembyen. Han ble ansatt som vikarprest i Agder bispedømme 1938, og fra 1942 var han knyttet til Kristiansand domkirke, først som hjelpeprest og fra 1946 som kapellan.

Strømme kombinerte sitt arbeid som menighetsprest med en kontinuerlig, landsomfattende innsamlingsaksjon. Fra 1964 til 1976 samlet han inn ca. 30 millioner kroner til et hundretalls prosjekter. Minst et par ganger i måneden stod en liten annonse med rød ramme på første side i Dagbladet: “Misjonær Agnar Espegren trenger hjelp til arbeidet blant opiumsslaver i Hong Kong. [...] Du kan sende din gave til pastor Strømme, Domkirken, Kristiansand. Postboks [...].”

Det var langt flere enn Agnar Espegren som trengte bistand, og Strømme var konkret. Han fortalte hvilke prosjekter som var under utvikling, hva de var beregnet å koste, når de skulle realiseres og hvem som reviderte regnskapene.

Annonseringen kom i gang nærmest ved en tilfeldighet. Under en lokal innsamling i Kristiansand kom det inn til dels betydelige beløp også etter aksjonens avslutning. Strømme kom da i tanker om at hans far, kjøpmannen, annonserte for å skape et marked. Hvorfor ikke gjøre det samme? Han forsøkte seg frem med annonser i lokalpressen. Det gav et brukbart utbytte. Deretter utvidet han til riksavisene. Det viste seg snart at det var annonsene i Dagbladet som gav best utbytte, noe han også svarte når folk i kirke og misjon bebreidet ham for å bruke det kulturradikale Dagbladet i sin innsamlingsmisjon.

Strømmes arbeidsdag begynte tidlig om morgenen – ofte før klokken 6. Frem til klokken 10 drev han sitt innsamlingsarbeid. Han skrev brev, takket for bidrag og orienterte giverne om det aktuelle prosjektet. Ofte kunne han poste opp til 70 brev om dagen. Hvert år sendte han regnskapet til et flertall av dem som hadde gitt større gaver. Slik bygde han opp tillit. Fra 10 til 14 tok han seg så av sine embetsoppgaver, besøkstjeneste og diakonalt arbeid, og om ettermiddagen var han fengselsprest og sykehusprest, noe som også hørte inn under residerende kapellan.

I årene 1967–76 var Strømme den største kirkebyggeren på de asiatiske misjonsfeltene. I tillegg finansierte han helsestasjoner, misjonærboliger og en betydelig bibelspredning. En av dem som henvendte seg til pastor Strømme, var Olav Hodne, legemisjonær i Calcutta. Ved hans gateklinikk var det et ekstremt behov for hjelp, og selv om han fikk bistand fra Kirkens Nødhjelp og Det Lutherske Verdensforbund, var det stadig behov for flere penger. Strømme bidrog med betydelige midler, det meste skaffet til veie gjennom annonser.

Et av pastor Strømmes siste prosjekter var et behandlingsinstitutt for barn med fysiske og psykiske skader i Villajoyosa på den spanske middelhavskysten. Stedet fikk navnet Solgården. Senere er det bygd en kirke i det samme området. Den ble fullført etter Strømmes død og fikk navnet Pastor Strømmes minnekirke.

I de 12 årene Strømme drev sitt innsamlingsarbeid, hadde han ingen lønnede medarbeidere. Selv tok han aldri ut lønn, og han foretok få og sjeldne reiser for å besøke misjonsprosjektene. Pengene han fikk inn, gikk uavkortet til formålet, og han korresponderte direkte med misjonærene, ikke via hovedkontorer i Norge. Frimerker betalte han fra egen lomme.

Etter at Strømme døde på sin hytte i Setesdalsheiene 1976, ble innsamlingsarbeidet reorganisert i en stiftelse med eget styre, råd og daglig leder, “Strømmestiftelsen”.

Også før Strømme tok fatt på sitt innsamlingsarbeid, var hans prestetjeneste preget av et sterkt sosialt engasjement. Hva som var mindre kjent, og som han selv snakket lite om, var hans deltakelse i motstandsarbeidet under den annen verdenskrig.

Olav Kristian Strømme fikk 1973 Kongens fortjenstmedalje i gull.

Kilder og litteratur

  • Kallsprotokollen, Kristiansand domkirke
  • Stud. 1927, 1952
  • R. Bolling (red.): Norges prester og kapellaner, 1958
  • H. S. Dehlin og A. Aavik: Presten med de røde annonsene, 1979
  • intervjuer i Fædrelandsvennen, 1970–74