Som forfatter inngår Ola Viker i en fortellertradisjon som går tilbake til Asbjørnsen og Moe. En særlig tilknytning har han til 1890-årenes heimstadiktning. I samtiden ble han oppfattet som en romantisk forfatter, men bøkene hans har også klare realistiske elementer. Historiene hans har et folkloristisk preg, oppretter forbindelseslinjer mellom fortid og nåtid og er dypt forankret i det østnorske innlandsmiljø som han kom fra.
Viker vokste opp som odelsgutt på en storgård med betydelige skogområder i Land, og hele hans forfatterskap er knyttet til miljøet omkring denne. Etter examen artium 1916 valgte han imidlertid å studere jus. Etter avsluttet juridicum 1923 praktiserte han som advokat på Dokka til 1937, da han overtok farsgården.
Han var 54 år gammel da han debuterte med Gullskoen, som fortsatt regnes som hans beste roman. I årene som fulgte, skrev han på fyrabend åtte romaner med en tett indre sammenheng. I samtlige spiller Karl, forfatterens alter ego, en viktig rolle. Episoder fra Karls barndom og studentdager i hovedstaden opptar en relativt stor plass i debutromanen. Den gjennomgående fortellersituasjonen blir introdusert allerede her – med et nåtidig blikk på fortiden. “Du kunne jo skrive noe om gamle dager, så fikk du kanskje tilnavnet Karl Fortelleren,” sier faren til stud.jur. Karl Guttormssøn i Vikers andre roman Månemyra, og fra nå av er det nettopp fortiden som teller mest.
I den tredje romanen har Karl åpnet dommerpraksis på hjemgården, og her møter vi ham mens han sitter og mediterer over gamle dager. Alle de følgende romanene beveger seg på to tidsplan. På nåtidsplanet handler det om beretteren selv og det stoff han skriver om. På fortidsplanet formidles en rekke separate historier, som gjerne går tilbake til 1600- og 1700-tallet. Mellom disse historiene og rammefortellingen er det en indre sammenheng. Med vidd og selvironi forteller Karl om seg selv, der han sitter og speiler seg i den blanke bordflaten på dommerbordet og ser ansiktene til sine henfarne forfedre og sambygdinger tre frem for sitt indre øye.
Fortelleren føler en særlig tilknytning til fortiden og til det hjemlige. Han hører ikke til de diktere som “må drive og reise gjennom mange land og riker mens de skriver kapitlene sine”. Hva ham selv angår, kan han bare “åpne skapdøren og innånde duften fra eventyrrommet”. Slik bidrar beretningene i seg selv og det faktum at det finnes én til å fortelle dem, til å sikre den ættesammenhengen som fortelleren inngår i som odelsgutt på en gård som har tilhørt slekten i flere hundre år. Noen ganger virker det som om tiden har stått stille. På nåtidsplanet beskrives således ofte situasjoner der fortelleren føler seg hensatt til gamle dager og tar bolig i forfedrenes sinn og kropp.
Historiene er både dramatiske og spennende og handler gjerne om tyver og mordere, hestehandlere og gårdskarer, skrønemakere og ulvejegere, synske husmannskoner og overtroiske budeier, drabelige grensetvister, mystiske drukningsulykker, tragiske kjærlighetsforhold og harde oppgjør mellom fedre og sønner.
Fortellingene er preget av både standsbevissthet og solidaritet med de lavere klasser. Den ironiske distansen medfører imidlertid at bøkene aldri forfaller til konservativ idyllisering av det gamle standssamfunnet. Og fortelleren selv er påvirket av den moderne tid. I all sin tilsynelatende rotfasthet er han et rastløst og disharmonisk nåtidsmenneske som vender seg mot fortiden for å vinne fotfeste. Sånn sett kan Vikers romaner også leses som en kommentar til den moderniseringsprosessen som fant sted i Norge i etterkrigstiden.
1963 mottok Viker Frisprogs litteraturpris for Kilden.