I hele karrieren var Norma Balean knyttet til Den Nationale Scene som en av de ledende krefter, og oppnådde en popularitet nesten uten sidestykke. Hun var hjembyens store yndling, en primadonna som imidlertid privat knapt nok visste hva primadonnanykker var.
Hun tilbrakte de første fem år av sitt liv i London; faren var britisk, moren fra Bergen. Da foreldrene skilte lag 1912, flyttet moren med datteren tilbake til hjembyen. Norma ble fort bergenserinne så god som noen både i tale og sinn. Etter U. Pihls pikeskole, et år som aupair i Canada og en kort karriere som ekspeditrise i en gullsmedforretning, fant hun veien til de skrå bredder. Det skjedde ved et rent slumpetreff, for ikke å si lykketreff, i 1928.
Tilfeldigvis var Norma Balean på venninnebesøk hos kapellmester Sverre Jordans stedatter da teatersjefen ringte og etterlyste en liten mørkhåret pike med god sangstemme. To uker senere debuterte Norma i operetten Cirkusprinsessen av Emmerich Kálmán.
I Andreas Paulsons anmeldelse i Arbeidet kunne en lese: “. . . som Miss Mabel debuterte en liten dame, Norma Balean, og tok sitt publikum med storm ved sitt vakre ydre og temperamentsfulle vesen, sin naturlige ynde og en stemme som vel ikke rekker langt, men som klinger ren og ekte musikalsk ...”
Et nytt stjerneskudd hadde lyst opp på den bergenske teaterhimmel. Som registrert av kritikeren, festet 21-åringen grepet om publikum allerede i debuten, og hun slapp det aldri. Også stemmen skulle etter hvert strekke til for de største roller, først og fremst i operetter og musikaler, revyer og lystspill. Men Norma Balean mestret også dramatiske oppgaver som Ophelia i Hamlet, Anitra i Peer Gynt, Pernille i Holbergs Mascarade og Lillian i Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg, sistnevnte rolle hadde forfatteren utformet spesielt med tanke på henne.
1933 giftet hun seg med forretningsmannen Joachim Hansen, og 1945 ble datteren Inger Norma født.
Bergens ordfører Knut Tjønneland gav Norma Balean følgende attest: “Hun evnet å identifisere seg med det bergenske lynne, den bergenske taleform og de bergenske manerer – hun representerte det beste i denne byen av livsutfoldelse og humør.”
1977 sang hun inn grammofonplaten Så godt man ikke er ung. 1979 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Hun mottok også Skoleteatrets skuespillerpris, Pan-statuetten og hedersstatuetten “Gledespiken” av tegneklubben “Det glade Bergen”. 1935 nøt hun godt av Conrad Mohrs legat, og 1967 fikk hun Bergen bys kunstnerstipend. 1998 ble en sentral plass i Bergen nær teatret oppkalt etter henne.