Nils Flakstads arbeider kjennetegnes av en stram, forenklet form. Blant hans mest kjente arbeider er granittfontenen Fiskeren på østveggen av Oslo Rådhus. Han var overlærer i billedhuggerklassen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1955–75.
Flakstad viste tidlig sine kunstneriske evner, selv om det ikke var noe i hans bakgrunn som tilsa at han skulle slå inn på en slik bane. Faren var banksjef på Hamar og politiker for Høyre. I unge år, kanskje som et resultat av uvissheten om hva man skal bli, sendte den unge Flakstad brev til Wilh. Wilhelmsens rederi for å søke hyre. Rederiet svarte at de dessverre ikke hadde noe å tilby. Det var banksjefen kan hende like glad for, siden det var han som mottok brevet fra rederiet. Men faren forstod sønnens behov og lot den 17 år unge gutten dra til sjøs. Han var ute i et halvt år.
At Flakstad ønsket å bli kunstner, vakte mild bestyrtelse i familien. Faren var ikke spesielt oppmuntrende, og mente sønnen først fikk ta Krigsskolen. Dette selvsagt i den tro at militær disiplin og eksersis ville få ham på andre tanker. Etter examen artium 1927 og ett år på Krigsskolen var Flakstad fremdeles fast bestemt på å bli kunstner.
1928 begynte han på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og var der et år under Thorbjørn Alvsåker. 1930 begynte han på Aftenskolen, hvor han studerte frem til 1934, samtidig som han ble tatt opp på Statens Kunstakademi. I utgangspunktet var det maler han ville bli, men en studiereise i Italia og Frankrike 1929 fikk ham til å endre kurs, og valget falt på skulptur i stedet. Ved kunstakademiet var han først elev av maleren Axel Revold og deretter av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen. 1932 var hans læreår på akademiet over.
Flakstad debuterte på Høstutstillingen 1931 med en byste av Otto Sinding, og opp gjennom 1930-årene, men også senere, utførte han en rekke portrettbyster og relieffer, i hovedsak for hjemfylket Hedmark, bl.a. et monument i granitt over Berger Langmoen (1956) i Brumunddal. Den glatthugne og kubiske formen gir statuen en samlet karakter og har en bautas monumentalitet.
Gjennombruddet kom 1941, da Flakstad vant konkurransen om fonteneanlegget ved rådhuset i Haugesund. Hans utkast het By og land og ble ferdigstilt 1949. Det består av et stort basseng med et åttekantet midtparti i rød grorudgranitt, som krones av et skip under fulle seil; et symbol på drømmen og eventyret. Det sies at han ikke hadde vært i Haugesund forut for konkurransen.
Det er Flakstads skulpturer med hovedvekt på maritime motiver som har gitt ham et navn og en posisjon i norsk kunst. Man kan nok med rette si at hans tid på sjøen ble bestemmende for den motivkretsen som han er blitt kjent for.
Mest kjent er kan hende hans bidrag til utsmykkingen av Oslo Rådhus. Det er to arbeider som er signert Flakstad, Fiskeren (1941) i granitt på Rådhusets østvegg, og kobberrelieffet til det astronomiske uret på veggen mot borggården, fra 1950.
Fiskeren viser på en klar måte det stiliserende i Flakstads kunst. Som et monument over fiskerne er dette mer en type enn karakter i sin fremtoning. Rådhusarkitekten Arnstein Arneberg skrev 1974 at Flakstads stil “er bastant og forenklet, og man må lure på om hans tafatte (sic) fiskere egentlig er representative for standen”. Gunnar Sørensen har en noe mildere betraktning av samme utsmykning når han skriver at Fiskeren har et humoristisk anslag, men også at den åpne munnen ikke gir ham noe direkte oppvakt uttrykk. Som det imidlertid er blitt påpekt, ønsket Flakstad ikke å lage noen vakker “søndagsfisker”.
Flakstads stil er, om ikke abstrakt, så i det minste preget av abstraherende elementer. Den forenkling og til en viss grad stilisering som vises i hans arbeider, kan sees som impulser fra hans lærere på Statens Kunstakademi. Andre inspirasjonskilder som er blitt påpekt er Henry Moore og Marino Marini. Dette var et annet fokus enn hva mange av Flakstads samtidige hadde; de var i langt større grad orientert mot franske skulptører som Aristide Maillol, Charles Despiau og Emile Antoine Bourdelle.