Michael Færden var en sentral representant for dem som under påvirkning fra moderne vitenskap og religionskritikk ønsket å forene kulturliv og kirkeliv. Her beveget han seg fra en konservativ posisjon til forsvar for kritisk tenkning og åndsfrihet.
Færden vokste opp på Ringerike, men fikk sin utdannelse i Christiania. Etter examen artium 1855 begynte han å studere teologi og ble cand.theol. 1861. Fra 1867 virket han i ulike kirkelige stillinger inntil han 1881 ble sogneprest i Røyken og fra 1891 til sin død i hjembygda Norderhov, som han var sterkt knyttet til.
I 1870- og 1880-årene tilhørte Færden en høykirkelig elitegruppe som hadde atskillig innflytelse på den kirkelige og allmenne opinion, ikke minst ved at den fra 1877 offentlig samlet seg rundt det nystartede Luthersk Ugeskrift. Her var Færden medredaktør fra 1881 til tidsskriftet gikk inn 1893. Han fulgte også med interesse utviklingen i svensk kirkeliv, og i 1880-årene rapporterte han til norske geistlige lesere bl.a. om de store svenske prestekonferansene. Dette var en viktig bakgrunn for 1890-årenes norske prestekonferanser, som i sin tur førte frem til opprettelsen av Den norske kirkes presteforening 1900.
Et viktig perspektiv for Færden var helt fra 1860-årene behovet for å redusere motsetningene mellom kirken, teologien og kulturlivet. Som redaktør av tidsskriftet Folkevennen (1866–67) og senere av Hjemmet (1876–80) formidlet han en kirkelig orientert folkeopplysning. Denne linjen fortsatte han i Luthersk Ugeskrift. Flere av hans artikler fra dette tidsskriftet ble utgitt samlet og skapte atskillig debatt. Her angrep han kulturradikalismens talsmenn, forsvarte den konservative sedelighet, kritiserte den liberale pressen og stilte seg avvisende til pietismen i dens lavkirkelige utgave. Derimot var han ikke enig i at kirkens største problem i møte med den moderne kultur var den tradisjonelle lutherske dogmatikk, men snarere en skjebnesvanger kombinasjon av politisk liberalisme og pietistisk lavkirkelighet.
I siste del av 1890-årene endret imidlertid Færden sitt kirkelige og teologiske ståsted. Fortsatt var det motsetningene mellom kirken og kulturen han ville redusere, men han utviklet etter hvert en annen strategi. Han tilegnet seg store kunnskaper om samtidens historisk-kritiske, delvis religionshistorisk orienterte bibelforskning, særlig slik den ble utformet i Tyskland. Han formidlet disse kunnskapene videre i en rekke populært skrevne bøker og artikler. For dette ble han til dels sterkt angrepet fra konservativt hold. Færdens nye oppfatning var imidlertid at det på kirkelig hold var nødvendig å holde seg orientert om det som skjedde internasjonalt og modernisere gamle standpunkter. Man kunne ikke forvente at det var mulig både å forsvare et syn på Bibelen og dens tilblivelse som hadde sine røtter i en førmoderne virkelighetsforståelse, og samtidig prøve å komme i dialog med den nye tids mennesker.
Under den såkalte “professorstriden” omkring 1906 forsvarte Færden den liberale Johannes Ording og flertallet ved Det teologiske fakultet. Det skjedde i første rekke fordi striden aktualiserte det som Færden nå mente var det mest sentrale, nemlig ånds- og tankefriheten – også i kirken og teologien.
Michael Færdens viktigste innsats var mindre forskerens enn den var formidlerens. Han hadde en “enestående evne til å kompilere sine kunnskaper så de ble fascinerende og tilgjengelige for andre”, ifølge kirkehistorikeren Grete Tuften Bakken. I denne virksomheten forente Færden sin utvilsomme pedagogiske og teologiske kompetanse med et klassisk kirkelig folkeopplysningsideal.