Idrettsmannen med det underlige navnet Mensen Ernst har vært beskrevet i flere bøker og et stort antall tidsskriftartikler, og samtidige dokumenterer at som eksponent for pedestrianismen, dvs. kunsten å ta seg hurtig frem til fots, imponerte han sitt publikum. Men sannheten om hans mest legendariske prestasjoner unndrar seg stadig dagens lys.
Den eneste kilden til mange av hendelsene i Ernsts liv er tyskeren Gustav Riecks biografi, skrevet 1838–39 etter et møte med løperen, og utgitt på norsk 1844, året etter løperens død. Det er en svært upålitelig bok; Riecks (eller Ernsts?) fantasi tar over både titt og ofte, for eksempel i beretningen om Ernsts oppvekst i Bergen som sønn av en britisk styrmann og en mor med aner tilbake til Eirik Raude, eller i referansen til foreldrenes dramatiske død i en storm i Nordsjøen 1826.
Heldigvis har man via andre kilder kunnet fastslå Ernsts identitet. En etterlysning som broren Anfind Monsen Øyri rykket inn i Den Danske Statstidende for 17. november 1828, ble nøkkelen. Mensen Ernst var egentlig husmannsgutten Mons Monsen Øyri fra Fresvik ved Sognefjorden. Hans bakgrunn var beskjeden; faren døde samme år som Mons ble født, og i folketellingen av 1801 oppgis det at “Familien nyder Almisser af Sognet”. Mons ble konfirmert 1810 i Rinde stavkirke, kom kanskje i smedlære i Bergen og deretter til sjøs. I Riecks biografi går han på navigasjonsskole i København og setter nesten livet til i kamp med britiske skip, hendelser som vel er oppdiktet.
Ifølge Rieck kom Ernst til å tjenestegjøre ombord i et britisk skip, Caledonia, og vendte aldri hjem til Norge. På landlov i Kapp-provinsen 1817 eller 1818 skal han ha vunnet sitt første løp. Hans gjennombrudd som pedestrian skal ha skjedd i Storbritannia 1819, med svært imponerende løp fra London til Portsmouth (113 km) på 9 timer og fra London til Liverpool (343 km) på 32 timer. Det var på denne tiden at Mons Monsen Øyri ble til Mensen Ernst. Det er ikke funnet omtaler av disse løpene i tidens aviser (som ellers ofte refererer hurtigløp), bare annonser for Ernsts oppvisningsløp på stylter. Ernst forlot snart Storbritannia og havnet hos den velstående familien Wedemayer på godset Anrode i Thüringen i Tyskland. Anrode ble hans annet hjem, noe som bekreftes av samtidige kilder, og han vendte stadig tilbake hit.
Biografien nevner over 100 løp, av disse ca. 60 i perioden 1824–32. Løpene ble stort sett holdt som oppvisninger, uten konkurranse fra andre løpere, i hovedsteder så vel som i mindre byer. Rieck forteller om stort oppstyr i Paris i september 1826, mai 1827 og juni 1830, i Istanbul 1828, i Roma og Venezia 1831 og ved mange andre anledninger. Man har funnet referanser til flere av løpene i samtidige kilder. 1826 rapporterer Morgenbladet i Christiania at folk i Rendsburg i Slesvig er “i store Skarer blevet lokket ud af Porten, for at see en Løber, ved navn Ernst, fra Bergen.” Ernst skulle konkurrere på distansen Rendsburg–Schleswig med en rytter som skiftet hest halvveis. Nøye beskrevet i avisene er også løpene Ernst utførte foran et stort publikum i København i februar og mars 1826. Her er både tid og distanse antydet noen steder, men forsøk på å beregne hvor fort Ernst løp, gir tvetydige resultater.
1827, igjen ifølge Rieck, tok Mensen Ernst hyre på den britiske fregatten Bucharest, deltok i slaget mot de tyrkisk-egyptiske sjøstridskreftene ved Navarino (nå Pilos) på Peloponnes, og utførte et hemmelig oppdrag for britisk etterretning. Det er imidlertid påvist at den britiske marine ikke hadde noe skip med dette navn.
Rieck bruker stor plass på prestasjonen som ble et skille i Ernsts karriere: I dagene 11.–25. juni 1832 utførte han et fantastisk løp fra Paris til Moskva, iscenesatt av den svenske sendemannen i Paris, grev Gustaf Löwenhielm, og gjenstand for en rekke veddemål. Gendarmer måtte tilkalles for å holde styr på folkemengden da Ernst løp ut fra Paris, og oppstandelsen var stor i Kreml da han banket på porten 14 dager senere. Nøye beskrevet er også ytterligere to store prestasjoner. Den første var et løp fra München til Nauplion (daværende hovedstad i Hellas) 6. juni–1. juli 1833 (2700 km på 24 dager), medbringende kongelig post fra Ludvig 1 og dronning Therese av Bayern til deres sønn Otto, konge av Hellas. Den andre prestasjonen var et løp fra Istanbul til Calcutta og tilbake i perioden 28. juli–28. september 1836 (8300 km på 62 dager, inkludert 3 hviledager i Calcutta), hvor Ernst løp som respons på veddemål mellom en gruppe britiske forretningsmenn.
At beretningen om disse løpene er rent eventyr, motsies av samtidige kilder, blant annet den britiske årboken The Annual Register, som i innførselen for mars 1837 beskriver løpene og hevder at det foreligger bevis, men det gjenstår å finne førstehånds kilder. Tåler eksempelvis Paris–Moskva-løpet nærmere granskning? Distansen på 2500 km i luftlinje innebærer at Ernst løp ca. 200 km – eller fem maratondistanser – hver dag i 14 dager. I Russland mellom Chelm (i nåværende Polen) og Mogiljov (nå i Hviterussland) krysset han i samme hastighet de øde myrstrekningene med Dneprs mange tilløpselver, uten å ha gått opp ruten på forhånd og uten støtteapparat. Prestasjonen lar seg ikke gjenta i dag, og ligger vel utenfor rammen av det mulige.
1841 ble Ernst vervet som postløper og kuriositet av den tyske fyrsten Hermann von Pückler-Muskau. Fyrsten, kjent som en av tidens ledende hagearkitekter, var også etnograf og geograf, og utgav bøker om sine reiser i Nord-Afrika og Det nære østen. Fra fyrstens gods Muskau ved Neisse la Ernst ut på sitt siste løp. Han ville løpe Afrika på langs og utføre en dåd som lenge hadde utfordret geografene, lokaliseringen av Nilens kilder.
Fra våren 1842 var han på vei sørover, over Lilleasia til Jerusalem og videre til Kairo. Etter å ha løpt de første tusen kilometrene langs Nilen ble han i Aswan rammet av kolera og døde. Han ble begravd av tilreisende europeere, og nyheten om hans død ble rapportert hjem. Gravens beliggenhet er i dag ukjent. 1987 ble et minnesmerke over Mensen Ernst reist på hjemstedet Fresvik.