Faktaboks

Martin Gunnar Knutsen
Født
29. september 1918, Skien, Telemark
Død
23. februar 2001, Skedsmo, Akershus
Virke
Skolemann og politiker
Familie
Foreldre: Maler, senere trygdesjef Gunnar Asbjørn Knutsen (1894–1975) og stuepike Margit Hansen Beiske (1899–1918). Gift 1) 1945 med logoped Signe Skjeldestad (5.4.1923–), datter av lærer Sigvart Skjeldestad (død 1956 el. 1957) og lærer Ragna Lome (1897–1970), ekteskapet oppløst; 2) 1955 med tolk Edith Halvari (død 16.6.1977), datter av fisker Alfred Halvari; 3) 22.12.1977 med oversetter og eksportsekretær Nina Viktorovna Pasetsjnik (18.2.1945–), datter av ingeniør Viktor Pasetsjnik (1911–80) og bibliotekar Valentina Pozjinskaja (1922–96).

Martin Gunnar Knutsen var en av de mange unge som gikk veien fra Arbeiderpartiet til Norges Kommunistiske Parti (NKP) under den annen verdenskrig. Han ble senere med i toppledelsen i partiet og var en av dem som hindret at NKP gikk med i samlingen i SV 1975. Som politiker var Knutsen kontroversiell; som lærer og skolestyrer kom han derimot til å vinne bred anerkjennelse i lokalsamfunnet og var avholdt av lærere og elever.

Knutsen vokste opp hos fosterforeldre på Ulefoss i Telemark etter at hans mor døde kort etter at han var født. Han ble tidlig politisk engasjert og ble medlem av Holla arbeiderungdomslag. Han tilhørte venstrefløyen i Arbeidernes Ungdomsfylking, og i likhet med flere likesinnede meldte han seg inn i NKP etter den tyske okkupasjonen 1940. Under krigen tok han fireårig lærerskole i Kristiansand og på Notodden. Samtidig drev han motstandsarbeid og redigerte bl.a. Fritt Fram, NKPs illegale stensilerte avis på Notodden, fra 1943.

Februar 1944 måtte Knutsen gå i dekning og ble sendt til drammensområdet. Der ble han først studieleder og deretter militær leder for NKP i Buskerud. Han ble arrestert i desember 1944, og etter opphold i flere fengsler og forhør med tortur havnet han på Grini med en dødsdom over seg.

Etter frigjøringen tok Knutsen examen artium 1948 og studerte deretter engelsk, historie og pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Han hadde dessuten ulike lærerposter på Østlandet og i Finnmark før han desember 1951 drog til Moskva. Der arbeidet han som medarbeider i de norske sendingene fra Moskva Radio frem til årsskiftet 1954/55. Etter hjemkomsten tok han opp igjen lærergjerningen og hadde lærerposter i Nittedal og Lillestrøm/Skedsmo før han 1966 ble skolestyrer i Hakadal og fra 1969 ved Åsenhagen skole i Skedsmo, en stilling han beholdt resten av sitt yrkesaktive liv, avbrutt av studieopphold i Sovjetunionen 1972–75.

Knutsen tok opp igjen sin politiske virksomhet umiddelbart etter krigen og var aktiv først i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, deretter i NKP. 1958–75 satt han i kommunestyret i Lillestrøm/Skedsmo, fra 1971 som medlem av formannskapet. Han var også 2. vararepresentant til Stortinget fra Akershus for Sosialistisk Valgforbund 1973–77 og møtte i to dager 1976. I forlengelsen av Knutsens lokalpolitiske interesse lå også hans engasjement for boligkooperasjonen og sosial boligbygging. I 1970-og 1980-årene var han i flere perioder formann i Skedsmo Boligbyggelag.

Knutsen var medlem av sentralstyret i NKP 1957–65, og 1968 ble han valgt til medlem av landsstyret og fast møtende varamedlem i partiets sekretariat. 1974 ble han politisk nestformann i NKP. I denne posisjonen ble han en frontfigur for det flertall av NKPs ledelse og aktive medlemmer som ikke ville føre samarbeidet i Sosialistisk Valgforbund videre til samling i ett parti, slik det skjedde da Sosialistisk Venstreparti ble dannet 1975. Han stod i et motsetningsforhold til den sittende partiformann Reidar T. Larsen, som støttet samlingen. Knutsen ble valgt til ny formann på landsmøtet 1975, som forkastet samlingstanken for NKPs del, med støtte fra det sovjetiske og andre østeuropeiske kommunistpartier. Han satt som partiets formann frem til januar 1982 og markerte seg bl.a. som en klar forsvarer av den sovjetiske invasjonen i Afghanistan 1979. I memoarbøkene Liv og mening og Mot strømmen skildret han sitt liv og virke frem til han gikk av.

Mikhail Gorbatsjovs “glasnost”-politikk i Sovjetunionen i 1980-årene brakte etter hvert mange bekreftelser på anklager Knutsen og andre kommunister tidligere hadde avvist som antikommunistisk løgn. Knutsen kom inn i en politisk krise, og april 1990 – femti år etter at han meldte seg inn i NKP – meldte han seg ut av partiet. Bakgrunnen var både skuffelsen over virkeligheten i Sovjetunionen og Øst-Europa og det han så som partiets manglende vilje til å ta de nye erkjennelsene inn over seg og øve fundamental selvkritikk. I boken Bittert oppgjør, som kom samme år, tok han et oppgjør med både Sovjetunionen og NKP, og med standpunkter han selv hadde forfektet, som i Afghanistan-spørsmålet.

Martin Gunnar Knutsen mottok norsk krigsdeltakerpensjon fra 1991 og hadde flere utenlandske utmerkelser, bl.a. den bulgarske Dimitrov-medaljen i gull og den sovjetiske ordenen Folkenes vennskap.

Verker

  • Kristendom og sosialisme, 1960
  • medforf. Hvitboka om 1940, 1975
  • Søkelys på Svalbard, 1979
  • Liv og mening. Erindringer 1918–1945, 1981
  • Mot strømmen. Erindringer 1945–1980, 1983
  • Bittert oppgjør, 1990

Kilder og litteratur

  • Knutsens egne verker (se ovenfor)
  • HEH, flere utg.
  • R. T. Larsen: Styrt fra Moskva, 1980
  • T. Pryser: Klassen og nasjonen, bd. 4 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1988
  • H. I. Kleven: Parti i flammer. Dokumentasjon og betraktninger omkring “oppgjøret” i Norges kommunistiske parti 1949–50, 2 bd., 1994